Om hele jordbruket ryker som resultat av forhandlingene, ser ikke ut til å bekymre stortingskandidat for Venstre i Nordland, Ida Gudding Johnsen.
Hun mener det er urettferdig at vi skal ta hensyn til ost i en handelsavtale med Storbritannia.
Importvernet
Ost er viktig for Norge, for jordbruket i Norge og for melkeproduksjonen i Norge, og i Nordland. Bøndene i Norge er ikke ei høyinntektsnæring. Gjennomsnittsinntekta ligger omtrent på halvparten av andre inntekter i landet.
Det Gudding Johnsen kaller overføringer til jordbruket er i realiteten at halvparten av det maten koster å produsere i Norge betales i form av tilskudd, for at forbrukeren skal få billig mat. Dette er et valg politikerne har gjort. Importvernet er fundamentet for det jordbruket vi har i Norge i dag.
Ost mot fisk
Det positive med tilskuddene er at de kan fordeles på en måte som gjør at jordressursene kan utnyttes til matproduksjon og landskapspleie, over hele landet. Hensikten med tilskuddene er at de skal utjamne forskjeller mellom brukstyper, produksjoner og distrikter. Tilskuddene brukes også til å betale lokale håndverkere, utstyrsleverandører m.fl.
På tross av dette legges det ned to gårdsbruk hver dag i Norge.
Det er derfor ikke tida for å svekke importvernet, men tvert imot å styrke det. Hadde vi styrket importvernet kunne vi produsert mer mat i Norge, og styrket vår sjølforsynings-
grad, noe som bare vil bli viktigere i tida framover. Å bytte ost mot fisk er derfor ikke svaret. Å sette næringer opp mot hverandre er heller ikke svaret.
I 2019 omsatte verdikjeden landbruk fra bonde til landbruksbasert næringsmiddelindustri for over 160 milliarder kroner, mens eksportverdien av fisk var 107 milliarder. Vår verdikjede sysselsetter 82.000 personer, mot 32.000 i fiskeri og havbruk.
Sjømateksport er heller ikke subsidie-fri. Store summer er brukt for å få fisk solgt i Storbritannia.
Uklokt utspill
Utspillet fra Venstre er på flere måter uklokt. Dette handler nemlig om helt vesentlige verdier.
Disse handelsavtalene blir avgjort bak lukkede dører. FNs nye erklæring for bønder og andre som jobber innenfor jordbruk, UNDROP, nummer 15 paragraf 4, sier at de som er berørt av en handelsavtale skal ha rett til å bli hørt. Handelsavtaler, som den norske regjering er i gang med, som Mer-
cosur og denne med Storbritannia, har vi som produserer mat ikke hatt mulighet å komme med innspill til. Vi blir berørt når billige meieriprodukter blir importert fra Storbritannia, det betyr direkte at noen av oss skal bort.
Ida Gudding Johnsen skriver tydelig hva Nordland Venstre mener om jordbruk. Eksport av fisk er mer viktig enn at vi får produsere disse prisbelønte lokale ostene i Nordland. Ost av melk produsert i små daler og ved kysten, av dyr som har gått på beite.
Jordbruk i Nordland er spesielt utsatt fordi vi har store avstander til meieri og slakteri, og rovdyr som gjør matproduksjon i deler av fylket vanskelig.
Uro i verden
Å ha rett og plikt til å produsere mat for befolkningen er en annen viktig verdi. Spesielt i verdenssammenheng. Frihan-
delsavtaler gjør ofte skade for et lands egen matproduksjon, et land sin matsuverenitet og matsikkerhet. La Via Campesina, verdens småbrukerorga-
nisasjon, vil derfor ha landbruket ut av WTO. Et lands egen matproduksjon og hele infrastrukturen som hører til, blir ødelagt når et annet land får rett til å eksportere produkter til en lavere pris.
Og her snakker vi om uro i verden, fattigdom og sult, mens vi krangler om en ost eller røkt laks.
Handelsavtaler og prinsippene rundt matproduksjon må sees i en større sammenheng.
Marielle Vink de Roos, Per-Anton Nesjan
Norsk Bonde- og Småbrukarlag