Oppsigelsen til fagsjef Ida Bukholm fører sikkert med seg en viss jubel i enkelte deler av sørsiden, for å bruke et Rana-uttrykk.
Strategispill
Det er imidlertid ingen grunn til jubel. Selv om oppsigelsen var tvingende nødvendig, er den mer et bilde på hvordan hele sykehussaken har havnet. Et spill hvor det snart bare er tapere.
Og hvor neste trekk er vanskelig å forutse. Derfor er det likevel ingen grunn til å heise flagget over Bukholms avgang.
I strategispill er det ofte slik at man rykker frem til en ny verden for hvert slag man vinner. Der kan kampene fortsette. Det kan virke som om dette kan ha vært litt av Bukholms strategi. Mer opptatt av å vinne spillet enn å bidra som en samlende fagsjef i Helgelandssykehuset.
Men feiler man, så lyser det fort «Game Ove» på skjermen. Da er spillet slutt.
I akkurat dette tilfellet ser vi Helgelands Blad i rulleteksten. Grundig journalistikk avslørte en epostutveksling mellom Bukholm og Helsetilsynet som ikke var «innafor», og som dermed resulterte i Game Over.
Farse på bedre spor
Kan hende vil historien gi Bukholm «cre» for at farsen om det nye Helgelandssykehuset endelig kom på et bedre spor. For nå må noe skje på øverste lederhold. Om de ikke innser det selv, må Helse Nord ta ansvar. For dette spillet kan ikke få fortsette, det har for lengst nådd betegnelsen reality.
Sånn sett kan hennes oppsigelse vise seg å bedre hennes ettermæle på en måte. Jeg trekker ikke hennes faglige kvalifikasjoner i tvil. Interessant var det å lese portrettintervjuet i Rana Blad om alt fra hennes barndom til hennes utdannelse og karriere. Derfor er det så uendelig trist at ikke denne personen kunne fremstå som en ressursperson i prosessen.
I stedet ble hun nærmest symbolet på den hatkampanjen som utviklet seg mellom nord og sør.
Lojalitet til prosess
Det jeg trekker i tvil er hennes lederegenskaper, og hennes lojalitet til prosessen og til besluttende myndigheter.
I det nevnte portrettintervju gir hun inntrykk av at hun aldri vil gi seg for noe hun tror på. Det kan være en redelig nok innstilling. Men samtidig må hun være villig til å innrette seg, være lojal mot beslutninger fra overordnede, og mot kollegaer.
En leders oppgave er ofte å gjøre det gode enda bedre, og å gjøre sine medarbeidere enda bedre.
Min gamle banksjef lærte meg at lojalitet skal gå begge veier, både oppover og nedover. Det har jeg alltid prøvd å etterleve. En leder må aldri styre etter andre agendaer. Da kommer Game Over fort på skjermen.
Klokt å vente
Helgelandssykehuset har vært sparsomme med å kommentere oppsigelsen. Det kan være klokt å vente. Kanskje venter de på at noen kommunikasjonsrådgivere skal ta turen nordover for å bistå. Det er uansett klokt å ikke være for kjappe i en sak som garantert vil få store oppslag, og som ikke mildner krigen på vårt Balkan.
Derfor blir det veldig spesielt å lese Ida Bukholm sin forklaring på oppsigelsen. Hun poengterer at hun har satt som betingelse for å si opp at det skal fremkomme klart og utvetydig at hun er bedt om å si opp av adm. dir. og medisinsk direktør. Hun har altså mistet all tillit fra sine overordnede. Og bedt om å si opp. Eller i praksis, å bli avskjediget. Med det viser hun til lojalitet, eller mangel på det, når hun står frem slik. Hun velger å fremstille seg som et offer. Setter seg foran laget.
Har advokat
Det er vanlig at det er ledelsen som kommenterer detaljer fra personalsaker. Det vil si, man tar slikt internt. Ikke uventet kommer det frem i intervjuet at Bukholm allerede har satt en advokat på saken. En ny strategikrig er satt i spill. Nå handler det om kroner, ikke om ære. En ny sluttavtale skal fremfor-
handles, det har Helgelandssykehuset etter hvert fått god erfaring med. Blir dette den første av flere?
For hennes uttalelser åpner for en annen interessant analyse. Bukholm fremholder at hennes «glipp» ikke var selve eposten til Statens Helsetilsyn, hvor hun bærer frem udokumenterte rykter hun har hørt «på byen» om at en gastrokirurg ansatt ved Sandnessjøen sykehus tidligere måtte slutte ved Nordlandssykehuset som følge av kvalitetsproblemer.
Angir kollega
Som faglig leder angir hun altså en underordnet kollega til Statens Helsetilsyn, på bakgrunn av rykter, uten å legge ved noen dokumentasjon, annet enn at «hun har hørt…», og uten å ta dette opp internt i HSYK. Og uten å sjekke dette opp mot sin kollega, om ryktene faktisk var sanne. Rykter er ofte farlige ting som ledere bør være varsomme med å ta mot uten å sjekke nærmere sannhetsgehalt.
Glippen, som ble hennes bane, er ifølge Bukholm at hun ikke satte adm. dir. Hulda Gunnlaugsdottir og medisinsk direktør Mürer på kopi i den selsomme mailen. Altså sier hun implisitt at det er greit å rapportere slike rykter. Tegner hun ikke da et bilde om at det er innafor den bedriftskulturen de har utviklet å gjøre slik? Altså at hun ikke trengte å få en slik ting behandlet på ledernivå? Men de burde altså stått på kopi, liksom bare for orienteringens skyld.
Strategi?
Det er da det blir interessant å trekke parallellen til lekkasjesaken. Og til de voldsomme artiklene i Aftenposten. Det er ikke unaturlig å tenke tanken at det fra øverste hold var innafor å lekke. Med litt hjelp av kommunikasjonsrådgivere her og der?
Viser dette en strategi, hvor man ikke går av veien for noe som helst for å komme seg til neste verden?
Spørsmålet blir da om det er flere enn Bukholm som nå er ganske så nær «Game Over».
Frode Dalsvåg
Trondheim