Det er vondt å se hvor mye sinne og mistenksomhet sykehussaken har skapt på Helgeland. Som politisk ledelse i den største byen med det største sykehuset har vi forsøkt å holde en saklig tone. Det har vi tenkt å gjøre også i dette innlegget før statsråden konkluderer.
Her er våre fem betraktninger.
For det første:
Vi har tillit til at helseminister Bent Høie kommer fram til en løsning som tjener Helgelandssykehuset og regionen samlet. Han har fått et godt faglig underlag for å ta beslutning, ikke minst gjennom det grundige arbeidet ledet av adm. dir. i Helgelandssykehuset og supplert av adm. dir. i Helse Nord.
Rana har sammen med våre nabokommuner, om lag halve Helgeland, argumentert for en løsning med to sykehus.
Vi sto fast på at to sykehus er den balanserte løsningen tilpasset Helgeland, selv da den eksterne ressursgruppa med ledende fagpersoner pekte på ett sykehus, i Mo i Rana.
Vi er enig i ressursgruppas tydelige konklusjon om at det viktigste hensynet er rekruttering og at det er lettere å rekruttere til Mo i Rana pga. byens størrelse.
Vi er også enig om betydningen av å satse på det største fagmiljøet. Men vi har likevel argumentert for to sykehus hele veien. Det er derfor uforståelig at vi beskyldes for at «Rana skal ha alt».
For det andre:
Vi har tillit til at anbefalingene fra ekstern ressursgruppe, de to sykehusdirektørene og de økonomiske analysene vil bli vektlagt i helseministerens beslutning. Fordi de ivaretar de viktigste hensynene for sykehuset og regionen.
Hvordan skal for eks. Helgelandssykehuset bli en vinner i framtidas harde konkurranse om fagfolk uten å satse på Mo i Rana? Det største fagmiljøet har blant annet dobbelt så mange spesialsykepleiere som sykehuset i Sandnessjøen og flere leger i spesialisering enn sykehusene i Mosjøen og Sandnessjøen til sammen.
Det er vanskelig å se at nedriving og flytting av funksjoner fra Mo i Rana vil styrke Helgelandssykehuset. Tvert om. Funksjonene lar seg ikke flytte. De må eventuelt bygges opp på ny. Det kan bli svært dyrt for Helgelandssykehuset både økonomisk og faglig, og gi et resultat stikk i strid med målet om en langsiktig og bærekraftig løsning.
For det tredje:
At vi nærmer oss beslutning fører til at støynivået og pulsen øker kraftig. Det har vi forståelse for. Det har vært mange overtramp. Også fra ranværinger i kommentarfelt. Det tar vi sterkt avstand fra.
Varslingssaken og spørsmålet om statistikk og pasientsikkerhet knyttet til kreftoperasjoner i Sandnessjøen er forsøkt brukt i sykehusstruktursaken. Dette er etter vår mening ureint trav som kompliserer diskusjonen om det framtidige sykehustilbudet på Helgeland.
Støynivået er omvendt proporsjonalt med sakligheten som man burde forvente i en så alvorlig sak. I en situasjon som roper på besinnelse eskaleres i stedet konflikten.
For det fjerde:
Adm. direktør Hulda Gunnlaugsdottir har fått mye ufortjent kjeft og hennes motiver blir stadig trukket i tvil. Vi er så heldig å ha en sykehusdirektør og en ledergruppe i Helgelandssykehuset som har gjennomført en grundig og mildt sagt krevende prosess.
Hun har inkludert og likebehandlet kommunene hele veien. En prosess som også et enstemmig styre i Helgelandssykehuset har vedtatt og dermed sluttet seg til.
For det femte:
Helgeland må over i et samarbeidsklima der det bygges bruer i stedet for fiendebilder. Vi må bli kvitt vrangforestillingen om et fjell som deler regionen i to. Det blir ingen enkel øvelse. Men hvis vi ikke lykkes, blir vi alle tapere.
Helseministeren kan nå legge et grunnlag med en løsning som bidrar til å samle i stedet for å splitte Helgeland. Det har vi tillit til.
Av Geir Waage og Anita Sollie
Ordfører og varaordfører i Rana kommune