Skulle vi ikke bråke når våre interesser hele livet igjennom blir definert av en mann, når fedre ektemenn og andre menn bestemmer vår virkelig status:
¤ Når vi drives til å forfølge våre søstre for å framheve oss selv som tiltrekkende og uunnværlige, når vi så sterk føler vi truer hverandre at vi må slutte for å ikke bli utslettet selv.
¤ Når vi overalt utenfor hjemmet er fritt bytte for menns kjønnsøyne, deres kommentarer, plystring og invitter deres vold.
¤ Når vi gjennomlever liv i såkalt frigiditet og forstilte orgasmer.
¤ Når tankene våres slites i stykker i vår redsel for å komme til kort, for å ikke kunne prestere tilstrekkelig i mennenes øyne, for å si noe dumt, noe upassende.
¤ Når våre hørbare protester avvæpnes gjennom at vi blir stemplet som stygge, mannhaftige, overspente, seksuelt frustrerte hekser, når vår rettferdige vrede dømmer oss som ukvinnelige.
¤ Når vi blir betraktet som gamle, håpløse, patetiske hvis vi ikke klarer å skaffe oss en mann før vi er tredve.
¤ Når arbeid for de fleste av oss betyr oppjaget tempoarbeid for «ni kroner timen» pluss vask og matlaging og oppvask og storrengjøring og stryking og innkjøp og all annen glad og tjenestevillig helvetes forpleining.
¤ Når vi får skittjobben som vi, gud signe oss, har sånt naturlig anlegg for, når vi får sparken først – vi har jo likevel en forsørger eller burde ha hatt det, når vi tvinges til å krone vår fornedrede med å være tiltrekkende attpå til, når det ventes at våre hofter og ankler skal krydre sjefens og formannens arbeidshverdag.
¤ Når vi blir utnyttet som samfunnets pleierske, år høre at det er et kall å pleie barn, gamle syke, at det ligger for oss og at dessuten gir «litt ekstra inntekter», «litt egne penger».
¤ Når barn blir skjebnesvanger hemsko og våre døtre fødes for å bære vårt lastemerke videre.
¤ Når en barnløs kvinne er kald og hard-unormal, når abort er en gunst og et døgns og uutholdelige plager kalles en normal fødsel samtidig som man får smertelindring for å bli båret en tann.
¤ Når vi drives til overforbruk, til å gjøre unødige innkjøp for å unnslippe fra vår kjedsomhet, og dermed ytterligere øker den kapitalistiske overproduksjonen, samtidig som underproduksjonen av samfunnsmessige nødvendigheter, daghjem, kollektive løsninger, binder oss på hender og føtter.
¤ Når det kapitalistiske samfunnet reduserer oss til ting, med bruksverdi og markedsverdi, og hindrer oss i å leve som mennesker.
(Flygeblad, Kvinnelogan Lund for 100 år siden).
Hugo Sandoval
Herøy