Vårt forsøk forleden på å provosere meningsadelen for deres synsing om havbruk og verdensarv har naturligvis ikke gått upåaktet hen.
Og typisk nok kommer kritikken mot vår kritikk av by-synserne, i stor grad fra dem som lever av Oljefondet (det vil si offentlige budsjetter).
Det er den tida på året hvor regnskapene for fjoråret blir offentliggjort.
Bare de siste dagene har vi vist noen eksempler på hva havbruksnæringen betyr på våre breddegrader – ikke bare for eierne, men for de mange hundre ansatte, for leverandørnæringen, for samferdsel, og for generelle levevilkår på vår krevende kyst.
Gjør tankeeksperimentet: Hvor hadde det vært lys i vinduene uten havbruksnæringen.
Noen eksempler; familiebedriften Lovundlaks AS tjente i fjor 368 millioner kroner, etter skatt.
Det 89 millioner mer enn konsernet Helgeland Kraft.
De 28 ansatte på Lovund genererte driftsresultat tilsvarende ni millioner per ansatt.
Et annet lite familieselskap, Kobbvåglaks AS i Herøy, tjente i fjor 81 millioner, slik at bedriften satt igjen med 50 øre netto, per omsatt krone.
Målt i samlet verdiskaping har landet i øyeblikket neppe noen annen næring som skaper like store verdier i lokalsamfunn langs kysten.
Vi hører allerede ropene om at fortjenesten er umoralsk og må skattlegges hardere.
Debatten dreier seg heldigvis om hvor mye som skal komme lokalsamfunn og kommuner til gode, og ikke hvor mye Han Stat skal sope til seg av kystens verdiskaping.
Vi hadde vært med i hylekoret hadde det ikke vært for hvordan vi ser at særlig de lokalt eide sjømatbedriftene opptrer. Det handler om å stelle godt med de ansatte.
De lokale eierne ser verdien av å dele rundhåndet av overskuddet. Derfor er arbeidsplassene for tiden også svært ettertraktet, selv for tilflyttere med høy akademisk kompetanse.
Et annet interessant spørsmål er hvor lenge gullalderen i laksenæringen kan vare.
I økonomisk teori skjer det ikke at en bransje driver med såkalt «super-profitt» over lang tid.
«Noe» har en tendens til å skje; laksekundene finner billigere alternativer, overinvesteringer gir overproduksjon (og prisfall), internasjonal handelskrig, endring i kronekurs, sykdomsutbrudd.
Risikofaktorene er mange.
De gode årene er brukt til å investere i det økonomene kaller «produktivitetsvekst», som er en forsikring mot dårligere tider.
Biologisk kunnskap og ny teknologi tas i bruk i rasende tempo.
Det er derfor vi sier «stakkars Vega», hvis kommunen skal utelukkes fra deltakelse i dette eventyret av rent romantiske og virkelighetsfjerne grunner.