Høyre skifter ut alle partiets fire sittende stortingsrepresentanter fra nord foran stortingsvalget til høsten, deriblant Margunn Ebbesen.
«Høyre blir stadig mer upopulære i Nord-Norge. Nå har partiet gjort sine egne stortingsrepresentanter i landsdelen til syndebukker. Noen må betale prisen, og det er dessverre for dem ikke Astrup og Mæland som stiller til valg i nord», skriver redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys.
Han har et poeng.
I Nordland blir i stedet velgerne presentert for toppkandidaten Bård Ludvig Thorheim, som tross alt er nordlending, men bosatt i Oslo – ansatt i publikumsvinneren Nord universitet.
«Vanligvis har det en snøballs sjanse i helvete å bli frelser i Nord-Norge når du har adresse i Oslo med arbeidsgiver i nord», skriver Fjellheim.
Vi får se hva velgerne sier i september.
Her i nord har vi erfaring med å se hva de gjør, ikke så mye høre på hva de sier.
Enhver regjering som legger ned Finnmark fylke, fordi vårt krigsherjede landsdel oppfattes som et administrativt problem, som legger ned Nesna fordi «det bare er sånn», og som legger ned Andøya fordi man mener det er en god ide, vil slite tungt i landsdelen.
Utsikter til å bli fullstendig utradert av Senterpartiet nord for Trondheim, har ført til at brannslukkingen allerede er i full gang.
Da hører en obligatorisk stortingsmelding om Nord-Norge med, «Fordi det handler om mennesker, muligheter og norske interesser i nord», som utenriksminister Ine Eriksen Søreide, helt sikkert velmenende, uttrykker det.
Presentasjonen var gripende; på ei reinskinn rundt leirbålet i Alta, med samer og reinsdyr i kulissen, manglet bare julenissen – som tatt ut av Disney-versjonen av «nord».
Men underteksten i forestillingen «det er ikke sant det folk sier – Nord-Norge er viktig», var umulig å underslå.
Legg til at «vi» er så viktige at vi er bombemål når russerne kommer.
Vi som bor her trenger ikke flere karikaturer av oss selv. Vi vet hva vi kan og vet hva vi kan bli.
«Vi» kjører roboter ute på Skarv – styrt av en digital tvilling, «vi» driver en superlønnsom havbruksnæring som stadig bryter barrierer biologisk og teknologisk.
Her vil «vi» bo – bare vi får muligheten. Da er første bud å snakke med oss, ikke til oss.
Og vi tror som kjent ikke det vil hjelpe på oppslutningen å love at et av tidenes sprøeste samferdselsprosjekt, storflyplass der inne ved Saltfjellet.
Erna kommer til å gå på nok en smell når den reelle prisen for eventyret kommer på bordet, snart.