Noka ny tidsregning vart det neppe snakk om. Ikkje kom det på tale med jomfrufødsel heller, men så slapp de også alt oppstusset rundt nåven.
Han måtte ta ho Ane med sæ til værret. Tida da ho skulle ligge på seng, kunne inntreffe før de visste ordet av det.
Best var det om de kom sæ i orden i forrenden av hardaste lofotsesongen. Fiskermantallet skulle ajourføres, og papirmølla måtte være unnagjort i god tid før oppsynsløkta gikk til topps.
Det var innmari nok at ho Ane blei levna igjen på Skjærsholmen da han reiste på vårsilda. Ved heimkomsten måtte tøtta allerede ha vært på småveian. Dykede, kor løst han hadde til å spørre ho, rett ut. Men det var ikkje noka prat for mannfolk. Regnestøkket harmonerte dårlig. I tillegg kom de underfundige øyenkastan hannes Kresten. Den karen hadde trødd vind i knean etter anner sine kvinnfolk tidligere.
Det svei aldeles hårfint innafor flanelsskjorta.
Ja, ja. Sorgen skulle man ikkje forskuttere av. Ho var nu hannes ansvar, og i tillegg var han da glad i kjærringa si.
Blikket strauk småsåra ut gjennom kammersvinduet. På langt nær noka karnappstil. Rommet skulle tjene som bolig for tre det neste kvartalet.
Der, dykede kor klar den var i natt, Lofotstjerna. Det var den knetta de saumfor himmelen etter fra båttoften. Så snart ei snykjuka letta litt, var det den einaste meda i ramsvarte natta. Storstjerna hadde leda mange vettskremte glunttampa, skårunga, og adskillige koksveitte fiskarkalla trygt til heimhusan.
Forresten var det berre petromaksen hannes Severin, som slong ute på firtommen. Vindusruta var virkelig skitten, og bedre blei den ikkje etter ei sveiving med handbaken heller.
– Edmund, kor du er henne, kor det blei av jordmora? Gode Gud, hjelp mæ, ungen kjæm.
Stønnan i fra sengbenken var ikkje til å misforstå. Sjyværet var alt i full gang.
Spenninga var stor, og strabasan ikkje noka mindre i kveldstima som slepa sæ mot midnatt.
Endelig retta han ryggen: – Ka det er du hyl etter? Skjønner du ikkje at mor di har det mykje verre enn du, din kraum?
– Edmund, er ungen velskapt?
– Neimen…
– Velkommen til verden, banet mitt. Døpp storsaksa i det kokanes vatnet. Klepp, så klepp nu, sei æ. Nei, litt lenger inn. Ho ska da navles ordentlig vekjungen, sku æ meine.
Kvinnfolk forsto han sæ lite på. Først skreik ho som en stukken gris, og straks etterpå instruerte ho som en innbitt gammel ishavsskipper, for nu igjen å være så grusomt øm i stemmen.
Han tar tak i ungen og tulle ho inn i sjalet. Ho er glatt som en nyopptrukken lofotskrei. De store fiskarnevan skjelv:
– Ane, ska det vær så mykje blod? Dykede… Dettan er ikkje noka mannfolkarbeid. Ordan angre han med det samme de smatt ut.
– Det er uvanlig ja, men ikkje uoverkommelig. Du er da vant med fiskeblod, ka?
Det går med massevis av lunka vatn. Rønkat og ildrød i auan ligg ho innåt mor si. Og så rødt krøllahår? Han Kresten har jo svart lugg.
Sjit la gå. Det blir vel nok av tid til å spekulere seinere. Ho er alle fall uskyldig der ho ligg, nesten som Jesusbarnet. Gleda kjennes over heile kroppen. Tenk for en storslagen fangst, og så på sjølvaste julenatta. Stunda varme liksom nedetter bordkledningen.
– Du Ane, ka du meine om å kalle ungen for Liv?
– Bestem berre du Edvard, ho er jo di også. Er ho ikkje stor for det om ho er kommet en måned før tida?
I speilet ser han en utsleten kar, kor sveitten har gjort det rødaktige håret ennu mere krusat. Jau, det var virkelig Lofotstjerna. Nu kvitterte ho med sitt traustaste smil gjennom småruten, og det på tross av saltlaken og den kjettlause vindusposten.
– Ære være Gud i de høgste. Stemmen er grumsåt.
– Æ skal forresten takk dæ grunndigere når æ får bedre tid, og så skal det bli lengre imella krafttsalven.
– Amen.
(Fra samlingene Hinnøystund og Gudskjelovlandet)