Diskusjonene om sykehus på Helgeland og universitet i Nordland har noen fellestrekk. Begge saker handler om å legge til rette for noen svært få, på en måte som påvirker mange andre i negativ retning.
Nord Universitet kjemper for å overleve. Staten mener den faglige kvaliteten er for dårlig, og truer med å trekke tilbake den nyvunne statusen som universitet. Universitetet svarer med å lage planer for færre studiesteder, fra ni til kanskje bare to. For på større studiesteder forskes det og skrives flere doktorgrader, samtidig som man sparer penger – sier universitetsledelsen.
På våre kanter er det ikke flere doktorgrader som først og fremst trengs. Vi trenger lærere og sykepleiere. De beste lærerne og sykepleierne for oss er gjerne de som har lokal tilhørighet, utdannes lokalt, og dermed blir værene lokalt gjennom yrkeslivet. Studenter som vil ta doktorgrad har all verdens valgmuligheter i Norge, i Europa, i USA.
Når forslaget om å kutte dramatisk i antall studiesteder kommer senere i år, bør myndighetene la øksa falle over den allerede feilslåtte konstruksjonen Nord Universitet. Som redaktør i Adresseavisen, Tone Sofie Aglen, så treffende uttrykker det: «Mange skjønner ikke hva de små studiestedene skal med doktorgrader og publiseringspoeng. Det er lite i tiden å si at noe er «bra nok». Det et dårlig signal å si at vi ikke er så opptatt av kvalitet da vi «bare» skal utdanne lærere og sykepleiere til kommunene».
Sykehusdebatten har likhetstrekk ved at det argumenteres (fra noen få) for en sterk sentralisering av akutt-tilbudet på Helgeland, og dette må til for å tilfredsstille åpenbart ettertraktede leger. For legene vil også forske, og ha akademiske karrierer – på Helgeland.
Og dette måles kan bare nås ved å legge ned sykehusene i Sandnessjøen og Mo i Rana, og bygge noe nytt i et skogsområde i Drevja – ifølge de samme strategene. Men vi kjenner flere toppfolk som har tatt doktorgrad mens de jobber på sykehuset i Sandnessjøen.
Det underslås at sterk sentralisering av akuttmedisinen på Helgeland gir veldig mye lenger reisevei for en stor del av befolkningen på Helgeland, i nord eller i sør, enn de har i dagens sykehusstruktur. Lenger reisetid til livreddende hjelp er ikke framskritt. Det vil være et tap for hele Helgeland.
Stadig flere oppdager at argumentasjonen ikke henger sammen, og at dette i realiteten er en strategi for at vefsningene skal kuppe hele Helgelandssykehuset.
Ikke minst derfor håper vi sykehusdirektøren snart avliver denne tulledebatten.