Lederartikkel fra 27. desember 2018
I jubelen over føderekord på Sandnessjøen sykehus, er det lett å glemme at hovedtrenden på Helgeland er fallende fødselstall. I perioden 1972 til i dag, er reduksjonen mest dramatisk i Rana og Vefsn.
Årets fødselstall i Norge ser ut til å ende enda lavere enn det historiske bunnivået i 2017. En fødselsrate på 1,62 barn per kvinne er langt under det som trengs for å opprettholde folketallet.
Statsminister Erna Solberg (H) har gode grunner til å plassere familiepolitikk blant regjeringens hovedsaker, og hun bedyrer at forholdet til familiepartiet KrF ikke er den eneste grunnen. I et førjulsintervju med Dagens Næringsliv forteller hun at flere departementer har vært i sving med å søke forklaringer på den synkende fruktbarheten. For årsakene ligger jo ikke akkurat i dagen, når statistikken viser både likestilling og velferdsordninger for foreldre og barn i internasjonal toppklasse.
Mye kan fortsatt forbedres og utbygges videre. Men, som statsministeren er inne på, er det tvilsomt om det viktigste svaret på utfordringen er «mer penger». Og hun tilføyer spøkefullt at det fortsatt burde være «nok sex» til reproduktive formål. Så hvor bør man da lete etter forklaringer?
Letingen, og debatten, er viktig fordi et land med synkende folketall har dårlige framtidsutsikter.
Mangel på arbeidskraft er allerede et problem i visse yrker, og en aldrende befolkning med færre skattebetalere betyr setningsskader i velferdsstatens grunnmur. Og å kompensere for fødselssvikten med økende innvandring er, av flere grunner, ingen farbar vei. Den debatten Solberg inviterer til kan fort gi et frislepp av politiske kjepphester som anses egnet til formålet – og omvendt en opplisting av alt man ikke liker i samfunnsutviklingen og regjeringens politikk som forklaring på nedgangen.
Gjenspeiler fødselsraten økt usikkerhet for framtida? Er det flere som vil bruke ungdomstiden sin til andre ting, og strekke ungdomstiden et stykke opp i 30-årene? Passer ikke barnefødsler helt inn i malen til generasjon perfekt? Har synet av det heseblesende aktivitetsnivået i mange barnefamilier en avskrekkende effekt? Kort sagt, hvilke elefanter bør man se etter i rommet?
Erna Solberg ser gjerne at folk bruker juleselskapene til å diskutere saken. Regjeringen kan for sin del gjerne tenke ut noen nye innspill til en diskusjon som jo hører privatsfæren til.
For en appell om å føde flere for folketall og fedreland har neppe særlig effekt.