Det er fornøyelig å se at undertegnede har maktet å provosere den ellers så sindige Geir Waage med gårsdagens innlegg angående Sandnessjøen sykehus, skriver Bård Anders Langø.
Hans motinnlegg bærer preg av påstander om «fakta», at jeg har brukt «feil fakta» i mitt innlegg, og ikke de «rette fakta» som Waage nå så generøst presenterer i sitt motsvar. Dette beviser nok en gang at sannhet er en subjektiv størrelse, og at det finnes statistikk som kan underbygge enhver påstand.
«Størst»
Diskusjonen om hvilket sykehus som er «størst», minner nå litt om diskusjoner man kan overhøre i enkelte sandkasser rundt omkring i distriktet. Befolkningen på Helgeland får bære over med oss, sykehussaken er en viktig debatt, og temperaturen kan derfor tidvis bli deretter.
Som jeg tidligere har påstått, og som jeg beskrev i mitt tidligere innlegg, er de somatiske sykehusene i Sandnessjøen og i Mo i Rana tilnærmet like store.
Ressursgruppas rapport om framtidens Helgelandssykehus omtaler ikke psykiatri overhodet. Dette er en svakhet med rapporten. Men om vi skal diskutere det som står i rapporten og konklusjonene som trekkes ut fra denne,er ikke psykiatriområdet grunnlag for vurderingen. Trekker man fra dette fagfeltet, vil årsverkene ved de to somatiske enhetene være tilnærmet like.
Det er ubestridelig flere pasientkontakter ved Sandnessjøen sykehus. Waage forsøker å forklare dette med audiografundersøkelser som gjøres ved Mo i Rana sykehus. Det er ikke riktig. Sandnessjøen sykehus leier et lokale et annet sted på Mo, med egne ansatte, for at pasientene skal slippe en langreise. Han «glemmer» å fortelle at ØNH-leger fra Sandnessjøen ambulerer til Mo og dermed bidrar tilpasientkontaktene innen dette fagfeltet ved sykehusenheten på Mo. Jeg har forøvrig vært i kontakt med Helgelandssykehuset i dag som kan fortelle at det ikke er ortopeder fra Mo i Rana i Sandnessjøen.
Flere pasienter
Pasientkontaktene ved Sandnessjøen sykehus har økt år for år de siste årene. At Waage bagatelliserer pasientkontakter på måten han gjør ved å forklare forskjellen med «å bytte batteri i et høreapparat», får stå for hans regning. Undertegnede tror de fleste pasientene som har ærend på sykehuset oppfatter at dette er viktige besøk. De færreste oppsøker spesialisthelsetjenesten for batteribytte.
Mer detaljert viser Helgelandssykehusets egen statistikk at det i Sandnessjøen var 4751 heldøgns opphold i 2018, mens det på Mo i Rana var 4678 heldøgns opphold samme år. Det er altså fortsatt min påstand at sykehusene er tilnærmet like store, også når det gjelder antall heldøgnsopphold, eller innleggelser, for somatiske tilstander i 2018.
Når det gjelder den stadig tilbakevendende påstanden om atden store forskjellen på de to sykehusenhetene er at Rana sykehus har«fullverdig kirurgisk akuttberedskap», må denne nok en gang tilbakevises. Detteer muligens Waages tolkning av «fakta», men jeg påstår fremdeles at fakta er at ingen av dagens sykehusavdelinger alene kan skilte med en fullstendig oppgaveportefølje, ei heller når det gjelder akutte tilstander. For hva mener Geir Waage skjer når det kommer inn en akutt urologisk tilstand (og de finnes det en del svært ubehagelige eksempler på), eller likeledes en akutt øre-nese-halspasient, i akuttmottaket i Rana sykehus? Fakta er, at da må disse pasientenoverføres til sykehusene som har fått disse spesialitetene funksjonsfordelt. Sandnessjøen sykehus har fullverdig kirurgisk akutt- og traumefunksjon, på lik linje med Rana sykehus.
Komplisert rot
Waage roter også inn i diskusjonen det kompliserte systemet rundt DRG-poeng. Dette er en total avsporing av debatten. DRG er et finansieringssystem for den statlige helsetjenesten, der hvert DRG-poeng gir kroner i kassa til sykehusene. Systemet ble opprinnelig laget for kirurgiske fag, og det er også disse fagene som fremdeles er «best betalt», ved at kirurgiske tilstander gir høyere DRG-poeng enn mange medisinske diagnoser. Ortopedifunksjonen på sykehuset i Mo i Rana gir altså høye DRG-poeng til Helgelandssykehuset.
Å sammenlikne sykehus på grunnlag av DRG gir bare mening dersom man ser på Helgelandssykehuset som ett sykehus. Det at et behandlet hofteleddsbrudd gir mer penger fra statskassa enn et barn som behandles for en kronisk luftveislidelse, kan ikke benyttes som argument for hverken størrelse på sykehusavdelingen, viktigheten i arbeidet som gjøres eller hvor framtidens akuttsykehus på Helgeland bør ligge. Her bør Waage rydde opp i egen argumentasjonsrekke, da hans lempfeldige omgang med «fakta» her mer tenderer til «fake news».
Undertegnede minner igjen om at Sandnessjøen sykehus har Nordlands nest største fødeavdeling, med 20 % flere fødsler enn Mo i Rana i 2018. Sannheten er også at Helgelandssykehuset Sandnessjøen innen somatisk behandling har 20 % flere overleger. Sykehuset på Mo er imidlertid desidert størst på vikarbruk. Det skal de ha.
Imidlertid er nok det aller viktigste for pasienten ikke antall sykepleiere som jobber ved sykehuset,men heller kvaliteten på behandlingen som faktisk gis ved sykehusenheten.Derfor er det gledelig når man ser kvalitetsindikatorer som bekrefter at behandlingen som gis ved Sandnessjøen sykehus er svært god. Sandnessjøen sykehus gir eksempelvis den beste hjerneinfarktbehandlingen i Nord-Norge. Sykehuset er det eneste sykehuset i Nord som ligger over landsgjennomsnittet for denne type behandling med 22.6 % behandlede pasienter. Aller nederst på denne landsstatistikken ligger sykehusenheten i Mo i Rana. Bare 4.9 % av pasientene får den målte hjerneinfarktbehandlingen ved Rana sykehus. Dette er ubestridelige fakta både Waage og fagmiljøet i Rana bør ta med seg videre.
For i likhet med ordfører Waage vil undertegnede fortsette ådiskutere den beste spesialisthelsetjenesteløsningen for pasientene påHelgeland.
Basert på fakta.
Bård Anders Langø
Ordfører Alstahaug kommune