Fylkesrådsleder Tomas Norvoll (Ap) argumenterer godt når fylkesregjeringen vil tillatte lakseoppdrett i det han kaller «randsonen til Vegaøyan verdensarvområde».
«Vi har gitt tillatelse til å drive næringsvirksomhet i en kommune som sårt trenger de arbeidsplassene som er mulig å skape. Det er fullt mulig å balansere vern opp mot en bærekraftig utvikling og jobbskaping i Nordland», sa Norvoll i sin pressemelding før helga.
Verneindustrien er selvsagt straks på banen. Riksantikvar Hanna Geiran mener det grønne lyset fra fylkesrådet kan være brudd på forpliktelser overfor Unesco, og setter Vegaøyans status som verdensarv i spill.
Hvis det er tilfelle, mener vi Vega kommune bør vurdere å si «nok er nok». Senere i år åpner det nybygde verdensarvsenteret, og det kan kanskje være anledningen til å si takk for all drahjelp fra Unesco.
Vi som bor her på kysten knytter i stor grad våre liv og framtidig utvikling til dyrking og røkting av havet. Fantastisk suksess med dyrking av havet finner vi mange av langs vår værharde kyst, ikke minst på ytre Helgeland.
I Lovund dyrker og verner de om sin verdensarv, lundefuglen, et lokalsamfunn som samtidig har funnet verdifulle næringsveier knyttet til havet for sine ungdommer.
Ærfuglene lever sine strabasiøse liv mellom holmer og skjær, også utenfor verdensarvområdet. Men Vega er i ferd med å bli et museum, med stadig mindre å leve av for nye generasjoner.
Miljøbelastende turisme blir aldri noen helårs levevei, for mange, på våre breddegrader.
Tradisjonen med det unike samspillet mellom kystbefolkning og ærfugl, er enestående, verdifull, og naturligvis all grunn til å hegne om. Hvis staten mener alvor med verdien av denne, i verdenssammenheng, flotte skikken, så bør røkting av e-hus få plass på statsbudsjettet.
Men det klamme grepet som Unesco-statusen legger over en hel kystkommune bør avvikles.