I gjentatte avisreportasjer er det skapt inntrykk av at et samlet legekollegium på Helgeland har en felles mening: Det skal være ett hovedsykehus på Helgeland.
Etter samtaler med flere kolleger i de tre lokalsykehusområdene, kan jeg konstatere at dette ikke er tilfelle, skriver Trond Rydsaa.
Jeg gjentar ikke de kloke ord som er kommet fra kollegaer på Lovund og i Rana, men uttrykker min sterkeste sympati for de argumenter de fremfører.
Jobbet i Finnmark
Jeg har vært lege i Nord-Norge i 40 år, inntil jeg jeg gikk av med pensjon i 2017. Jeg har siden 1981 vært distriktslege, kommunelege 1 og fastlege i Hemnes, og har hatt det beste samarbeid med de tre lokalsykehusene på Helgeland. I perioder har jeg jobbet på to av dem, og har deltatt i diskusjonen om sykehusstruktur siden jeg kom til Helgeland i 1977, ikke minst i de årene jeg var leder i Nordland legeforening.
Jeg har også i en periode vært lege på Finnmarkskysten. Jeg har erfart de utfordringer som er spesielle for pasienter som man bare kan nå med båt og med helikopter, og vet at de prosedyrer som er rasjonelle til lands, kan være irrelevante i havgapet.
Og vi vet at pasient-transport fra kyst til innland kan være ytterst problematisk.
Naturen lokker
Vi bor i Norges vakreste landsdel. De leger som søker seg til Helgeland vet dette. De ønsker et fullverdig liv for seg selv og sine familier, vekk fra trengsel og støy, og med lett adgang til naturopplevelser. Det blir stadig flere som tenker på denne måten, så jeg er ikke redd for rekruttering av leger til sykehus på Helgeland. Da jeg og min familie kom hit i 1977, var det nettopp slike verdier som gjorde at vi slo rot.
Sandnessjøen og Mo
Det er kanskje slik at man ikke kan ha full akuttberedskap på alle tre lokalsykehus, men jeg er ikke overbevist om at de konklusjoner som er gitt av forskjellige ekspertgrupper, er udiskutable.
Helgelandskysten minner meg om min tid som lege på Finnmarkskysten og de til enhver tid nye utfordringer man måtte møte. Kystbefolkningens behov for helsehjelp er spesielle, og kan bare møtes av et sykehus i Sandnessjøen med full akuttberedskap, i nært samarbeid med en funksjonell ambulansetjeneste til vanns, til lands og i lufta.
På indre Helgeland bør et tilsvarende sykehus legges dit hvor det bor mest folk, det vil si Mo i Rana.
Så får man i Mosjøen ta utfordringen med å skape et distrikts-medisinsk senter som viderefører de gode polikliniske tjenester som sykehuset har hatt i de senere år, og som har vært til uvurderlig nytte for de pasienter jeg har behandlet i min allmen-legetjeneste i Hemnes kommune.
Psykiatri
Til sist vil jeg håpe at også de psykiatriske pasienter settes i fokus. De aller sykeste i denne pasientgruppen må i dag i akuttsituasjoner fraktes over Saltfjellet til Bodø. Som fastlege og medisinsk ansvarlig i kontrollkomiteen for psykiatri i de siste 8 år, har jeg altfor mange ganger opplevd uverdige situasjoner og transporter for disse pasientene til Bodø.
Det distrikts-psykiatriske sentret i Mosjøen har spesielt god kompetanse, og bør i fremtiden utvikles til å ivareta denne sykeste og svakeste pasientgruppen. Da blir det også en viss rettferdighet på Helgeland med hensyn til sykehusstruktur.
Trond Rydsaa
Spesialist i allmenmedisin, Hemnesberget