Finansminister Siv Jensen skapte overskrifter over hele verden da departementet fredag kunngjorde at regjeringen vil pålegge oljefondet å selge aksjer i firma som produserer olje.
Det skulle vise seg at salget er begrenset til et knippe mindre selskaper, som de færreste har hørt om, men inkluderer svenske Lundin, selskapet som fant giganten Johan Sverdrup i Nordsjøen – politikernes melkeku i 50 år framover.
Venstres landsmøte klappet iherdig og så på kunngjøringen som et klimatiltak. Den egentlige begrunnelsen er rent finansteoretisk – at oljefondet bør få sine inntekter fra mest mulig variert hold, siden olje fra før er en så stor inntektskilde til både statskassen og fondet.
Dette er en teoretisk begrunnelse, og krever at man finner noe annet – minst like lønnsomt – å eie i fondet. Vi leste fredag at oljefondet har tjent 446 millioner på cannabis-aksjer. Mulig Siv Jensen & co mener hasj-aksjer er mer politisk korrekt enn olje.
Den norske regjeringen er allerede blant verdens aller største aksjeinvestorer gjennom Oljefondet. Politikerne har gitt noen retningslinjer, blant annet om etiske investeringer, som har vist seg svært vanskelig å etterleve. Store multinasjonale selskaper har så mange aktiviteter at slike retningslinjer blir krevende å håndheve konsekvent.
Man ender opp med symbolpolitikk. Slik kan det fort bli med olje-vedtaket også. Man kan i stedet risikere å oppnå lavere avkastning til framtidige generasjoner.
Mandag melder det internasjonale energibyrået at daglig etterspørsel etter olje de neste fem årene kommer til å øke tre ganger mer enn Norge i dag produserer. Så priskollaps for olje er ikke lett å spå.
I 2004 solgte den daværende Høyre-regjeringen en masse aksjer i Statoil. Begrunnelsen var ideologisk, man ville redusere statens eierskap i næringslivet. Debatten kan man gjerne ta, men ikke uten blikk for verdiene. Salget skjedde omtrent samtidig med at en ti år lang enorm opptur i oljesektoren startet.
Hvor mye staten faktisk tapte på dette ideologiske tøyset, har vi ikke sett beregninger på. Da Jens Stoltenberg overtok roret, var noe av det første han gjorde å kjøpe seg opp i Statoil igjen.
Vårt poeng er at er man verdens største kapitalforvalter, så følger det mange slags ansvar med, blant annet hensyn til å maksimere avkastningen for framtidige generasjoner. Andre hensyn blir lett tomprat. Man blir sjelden bare litt gravid.
Vil man redde verden, så er det fint, men da må man arbeide med tiltak som bidrar til å redde verden, ikke symbolpolitikk.