I fredagens Helgeland Blad er Gunnar Breimo både flau og irritert: Han er flau over sin egen gamle begeistring for Petter Dass, han er irritert på den gamle Dass-entusiasten Elias Muribø, og han er irritert på min kritikk av Kåre Hansens kronikk om Petter Dass, skriver professor Nils Magne Knutsen.
Det Breimo derimot underlig nok ikke er irritert over, er at Kåre Hansen setter Petter Dass i selskap med nazistene. Breimo synes ikke det er verken uredelig eller urimelig eller ondsinnet plassering av den gamle sognepresten. Så forskjellig kan man se på saken.
Svada
Breimos innlegg klargjør et interessant skille i diskusjonen om Petter Dass.
På den ene sida har vi den gamle hedersmann Elias Muribø og tidligere tiders Breimo, før omvendelsen, og vi kan si at de representerer en gammeldags tro på ordet, på litteraturen, en gammeldags tro på at ord faktisk betyr noe for oss og at store diktere betyr noe for oss, for ordet gjenspeiler menneskets behov for å fortolke sitt liv, menneskets lengsel etter å forstå sin verden, sette ord på sine konflikter, finne hjelp for sin angst og trøst for sine nederlag.
Denne tro på ordet har Breimo nå lagt bak seg som svada, for han er kommet videre, han har nemlig lest Kåre Hansens bøker og har fått ny innsikt: Det er ikke ordet som er det viktigste, det viktigste er skattelistene!
I skattelistene finner vi sannheten om livet, og i skattelistene finner vi også sannheten om Petter Dass og om livet på Helgeland for 350 år siden. Jeg er ikke så sikker på det.
Skattelister
I Kåre Hansens skrifter om Petter Dass begraves leseren ikke bare med skattelister, men med hele takras av dokumenter og lister og lover og forordninger og protokoller, og man drukner langsomt under Hansens kondisjonssterke flid.
Til dette bombardement av data kan man knytte to kommentarer:
I Hansens strøm av opplysninger om Petter Dass dukker det av og til opp saker der det for leseren er mulig å vurdere holdbarheten i argumentasjonen, for eksempel når Hansen skal fortolke sitt eget materiale. Og hans fortolkninger er alltid negative, det er en konsekvent demonisering av den gamle dikterpresten.
Hansen opptrer som nådeløs aktor i en straffesak, og Petter Dass erklæres skyldig, i smått og i stort, hele tida. Så vidt jeg kan huske, har Hansen i løpet av sine 15 års flittige studier ikke funnet noe som taler til dikterens fordel.
Liten interesse
Den andre kommentaren er at dersom Kåre Hansens store og på noen måter verdifulle arbeid skulle stemme, så er hans funn likevel av liten interesse.
Det er jo ikke som skattebetaler Dass er blitt berømt. Det er heller ikke som en nordnorsk velgjører for allmuen han har fått betydning i norsk kulturhistorie.
Det spesielle med Petter Dass var ikke at han jukset med skatten, for det er det tusener som har gjort, sannsynligvis både prester og stortingsmenn. Det spesielle med Petter Dass var at han var en stor dikter, den største i Norge før Wergeland, og hans vers kan leses den dag i dag og kan vise oss hvem han var – en fantastisk pedagog, en virtuos versemaker, en språklig reformator, en begavet religiøs forkynner, en storartet humorist og en original, nyskapende skildrer av nordnorsk land og folk i Nordlands Trompet.
Så kan man saktens finne detaljer som ikke stemmer helt med vår tid, men man kan ikke la den type innvendinger skygge for den enestående gjerning Petter Dass gjorde.
Gammel graut
Om man ser på norsk litteratur fra Peder Claussøn Friis ca. 1600, via Bergens-humanistene og Jonas Ramos (1715) fram til Erich Pontoppidan i 1753, og gjerne ytterligere 100 år framover, så ser vi en ganske grå, tungtfordøyelig og seig velling.
I denne vellinga er det en landsdel som er nesten usynlig (om man ser bort fra alle elendighetsbeskrivelsene), og det er Nord-Norge. Den sprenglærde og allvitende biskop Erich Pontoppidan uttrykker dette ganske treffende: Når han ser på Norge fra sør til nord, så synes han Bergen ligger omtrent i midten. For ham slutter Norge på Møre; lenger nord er det ikke mye å bry seg om.
Usynlig landsdel
Men nettopp i denne nesten usynlige landsdelen er det ett distrikt som i løpet av en 200-årsperiode skiller seg ut fra gråheten, og det er Nordland. Nordland er det eneste norske distriktet som, takket være Petter Dass, i denne perioden får liv, får farge, får landskap, får bønder og fiskere, får måltider, får årstider, får klima, får glimt av klassemotsetninger og rasemotsetninger, får glimt av folkeliv både sommer og vinter, får brokker av replikker, får nærbilder av såvel småseifiske som av skreimølje.
I Nordlands Trompet er det forresten ikke bare Nordland som kommer til syne, det er egentlig store deler av Norge og av Norges befolkning som her for første gang får stemme og farge. Denne stemmen og denne fargelegginga kommer fra en helt spesiell mann på Helgeland, og fra en spesiell bok som ikke har sin make i hele Europa.
Er det noe å være stolt av?
Jeg synes det.
Annen målestokk
Jeg forstår det har vært hardt for Breimo å miste sin gamle barnetro på Petter Dass. Men jeg forstår ikke at det skal være nødvendig å havne i den motsatte ytterlighet og stille seg sammen med Kåre Hansen og hans skrekkbilde av dikterpresten. Kan det ikke være mulig å finne seg en posisjon litt nærmere midten?
Det kan godt være at Petter Dass burde betalt mer skatt, men jeg synes vi skal måle Petter Dass etter en annen målestokk enn ligningssjefens.
Nils Magne Knutsen
Universitetet i Tromsø