Jeg lærer mye av å lese Gunnar Breimos innlegg om Petter Dass, men jeg har problemer med å få klarhet i hva Breimo egentlig mener om Elias Muribø.
I sitt første innlegg til meg brukte Breimo mye plass på å sitere noe Muribø hadde skrevet, åpenbart fordi han syntes det var litt latterlig. I Breimos siste innlegg er Muribø forandret til en utmerket ildsjel for Petter Dass-inte- ressen på Helgeland.
Om Breimo nå har bestemt seg, er det veldig hyggelig, for da er vi helt enige.
Men problemene fortsetter, for jeg forstår ikke helt Breimos bruk av verbet «å pirke».
Svartmaling
Breimo bruker dette verbet om Kåre Hansens langvarige svartmaling av Petter Dass. Denne svartmalinga kulminerte høsten 2018 med et to-binds verk, et 795-siders angrep på dikterprestens livsførsel, med tilhørende bagatellisering av hans diktning.
Å komme med ei slik breiside kaller Breimo for å pirke, og ikke engang å pirke i Petter Dass selv, men bare å pirke i fernissen rundt Petter Dass.
Jeg antar at politikeren Breimo må være vant til et barskt debattklima, siden han synes en to-binds kanonade bare er småtterier, bare pirk. Vi andre er nok ikke fullt så hardhudet, så vi kan jo bare grue oss til den dagen da Kåre Hansen ikke bare vil pirke i Petter Dass, men for alvor vil gå løs på den gamle banditt-presten på Alstahaug.
Nazistene
Så synes Breimo jeg overdriver Kåre Hansens kobling mellom Petter Dass og nazistene. Breimo forklarer at Hansen forklarer at nazistene bare «benyttet seg av hans diktning», og det, forklarer Breimo, «er noe helt annet».
Nei, Breimo, det er virkelig ikke «noe helt annet»!
Kåre Hansen går nemlig langt i å definere Petter Dass som nazist; han mener faktisk i sin bok å kunne påvise «den klare parallellen mellom Petter Dass’ menneskesyn og nazistisk tankegang» (s. 348).
Å påstå at Petter Dass tenkte og følte som en nazist, er en ganske uhyrlig anklage. Breimo kaller også dette for å pirke; jeg vil heller kalle det et mordforsøk. Men først og fremst er det en absurd og ahistorisk måte å lese fortida på.
Forstår skuffelse
Jeg forstår Breimos skuffelse over at jeg ikke kan vise til et eneste pålitelig faktum, ikke et eneste uigjendrivelig bevis for at Petter Dass var en stor dikter. Det eneste jeg har å fare med, er egne og andres synsinger om det Petter Dass har skrevet.
Her setter jo Breimo meg og mine kolleger grundig til veggs! Hva er litteraturhistoria annet enn synsing opp og synsing i mente, luftige teorier, tynne hypoteser, diskutable tolkninger, opprømt nasjonsbygging, usikkert faktagrunnlag, begeistret lokalpatriotisme, dubiøse resonnementer og uholdbare gjetninger?
Usikre greier!
Lys og varme
Men sånn er litteraturhistoria; her er mykkje lys og mykkje varme, men også en hel del synsing. Synsing om Petter Dass og synsing om Ibsen og synsing om Hamsun. Mange synes dette er viktige saker å holde på med, men jeg forstår at denslags er lite tilfredsstillende for en mann som Breimo, for Breimo har fått nok av lys og varme og synsing, han vil ha fakta.
Da synes jeg Breimo bare skal fortsette med å lese Kåre Hansens bøker, for selv om også de inneholder mye synsing, slipper man i alle fall å plages av hypoteser som peker i ulike retninger. I Hansens bøker peker alle hypotesene i én retning. De fleste kapitlene har dessuten en ryddig dramaturgi, f. eks. med en tydelig skurk.
Jeg røper neppe noen stor hemmelighet om jeg sier at skurkens navn er Petter Dass.
Nils Magne Knutsen
Universitetet i Tromsø