I år 2017 lå det til behandling til formannskap og kommunestyre, i enstemmige vedtak: «Lurøy kommune skal være en miljøvennlig kommune, med spesielt fokus på plast-forurensing»
Som rettesnor for den videre utredning, og framtidige vedtak i kommunen.
Måvær
Men i sak «2» i samme møte driter kommunen i sitt vedtak «1» og i vedtak godkjenner et åpent oppdrett i naturperlen Måvær. Fylkesmannen i Nordland stiller seg noe kritisk til å åpne for oppdrett i vår felles naturområde, med tanke på fugl- og dyrelivet der ute, uten å ha fra rådd oppdrettet.
Så lar kommunepolitikerne den gyllende mulighet gå fra seg med krav om lukket anlegg, vi tar av oss hatten for Tromsø kommune og ikke Lurøy. Og jeg vil tro at tar kommunepolitikernes ansvar for sine vedtak, har de et forklaringsproblem, nå rett foran valget til høsten.
Gytefelt
Så unngår man ikke å lese om oppdrett i Risvær, å lese; et av de viktigste gytefelt for kysttorsk i Lurøy, hvor flertallet går inn for oppdrett i «rugekassen» til torsken.
Ut fra det jeg kunne lese drev torskeeggene nordover med strømmen, men hvilke torsk vil gyte i dynn og drit fra oppdrettsfisk, og hvilke innflytelse får eggene med seg på sin vandring fra et forurenset miljø.
Jeg oppfatter kommunepolitikerne som «knehøner» i forhold til oppdretterne i kommunen. Ser de en «grunder» i oppdrett, blir knean det svake punkt mot pengemaskinen, laks.
Og jeg skulle så gjerne blitt forklart hvordan en bærekraftig næring fungerer.
Nytt Somalia
Og så leser jeg at kongefamilien er i Chile og låser opp dører for leveranse og norsk oppdrett der nede. «Oppdretts-næringer sier at dem forholder seg streng til landets krav til forurensing etc.», som ligger langt til bake for de norske krav.
Har vi med et nytt Somalia å gjøre, når landets ressurser er tømt av pengehungrige grundere.
Kunne ikke unngå å lese at Kongen hedret hvalfangeren Adolf Amandus (Adolfo) Andresen, fra Sandefjord, nordmannen som gjorde krav Antarktis på vegne av Chile, og var pioneren i den nedslaktingen av hval som pågikk i årene framover, hvor galskapen ble stoppen en gang på 1950-60 tallet.
På museum
På skolen i 50 årene ble Foyn fremdeles hedret for sin utvikling av harpunen.
Eller hedringen av den som fisket den siste størjen i Lurøy, og arten henger på kystmuseet på Lurøy i tre. Er det slik vi vil ha styrt vårt miljø!
Nå kan vi ikke takke Lurøy for at arten nå kommer tilbake, men oppavel og utsett av yngel i Portugal.
I min spede ungdom var det en endre venn av meg som sa, at det står i bibelen at far skal tegne sønnen sin og fortelle han hva og hvordan en fisk så ut. Har ikke selv lest det, men skal man tro på det ene så får man tro på det andre i skrevene ord.
Søppel
Så tilbake til strandsøppel, plast i særdeleshet. Har plukket en del får jeg si, også sammen med min datter Agathe. Der jeg plukket i fjor, finner jeg stort sett den samme mengde også i år og vi skal ikke bare skylde på utlandet, nærområde er også en av de store syndere, fremdeles. Opplysning nytter så visst ikke.
I kommunenes utredning som «miljøkommune» legges det en særlig ansvar på barnehage og skole, greit nok, men det vil ta 15 til 20 år før vi får effekten av denne input. Den må komme fra foreldrene til de selv-samme barn, og ut fra mitt ståsted ligger det helse i hver en eneste plastbit som jeg plukker, bøy og tøy, skulle være god medisin for så mange.
Nok prat
Leserinnlegget blir i telegramstil, da jeg ikke kan gå inn på enkeltheter i detaljer, men vi er et lesende og selvtenkende folkeferd som kan både se og høre.
Prat blir det alltids nok av. Det er bare å ta runden i din egen hage, da ser du resultatet av vår miljøpolitikk, innsiktene hvor er dem, og hva oppfattes som levende jord, der vi kommer fra og skal dra, jeg bare lurer?
Bjørn Molvik