Stor honnør til Venstres helsepolitiske talsmann Carl-Erik Grimstad, skriver Gunnar Breimo.
I Helgelands Blad 1. juli kan vi lese at vi endelig har fått et politisk parti som tør si det som de aller fleste helgelendingene mener er det eneste riktige (Min påstand).
Stor honnør til Venstres helsepolitiske talsmann Carl-Erik Grimstad. Slik jeg kjenner det politiske systemet på Stortinget, har jeg grunn til å tro at det kan bli partiet Venstres politikk. Helgeland må ha to sykehus med akuttberedskap.
Bærekraft
Med utgangspunkt i at lokalsykehusets viktigste oppgave er akuttberedskapen, har jeg som kjent kommet til den samme konklusjon. Jeg har til og med hevdet at svaret gir seg selv, bare man ser på kartet og bosettingsmønstret.
Et nytt begrep som er kommet inn i nesten alt som vi skal gjøre i dag, er kravet om bærekraft. Det gjelder spesielt offentlig virksomhet, hvor enkelte nå også krever at driften av sykehus må være bærekraftig.
Hva betyr så egentlig ordet bærekraftig?
Ifølge FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling er bærekraftig utvikling definert som, sitat: «Utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov».
Ikke bærekraftig
Det hevdes nå med stor tyngde at tosykehusmodellen ikke vil være bærekraftig. Med andre ord vil driften av to akuttsykehus i et område som Helgeland ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner av helgelendinger skal få dekket sine behov. Virker det sannsynlig? Etter mitt syn kan man like gjerne hevde det motsatte. Jeg vil nemlig påstå at det nettopp er ett stort sykehus som vil hindre at framtidige generasjoner får et like godt tilbud som vi har i dag.
I min uvitenhet spør jeg; Hvordan kan det være bærekraftig å forlate to fullt ut drivverdige sykehus beliggende midt i to store befolkningskonsentrasjoner, for å bygge ett nytt plassert langt fra nærmeste bebyggelse? Er det bærekraftig å tvinge flere tusen mennesker, som i dag har sykehuset i gangavstand, til å kjøre flere mil i egen bil for å besøke en pasient? Og vil det være bærekraftig at ansatte får lengre vei til arbeidsplassen samtidig som alt som skal brukes til driften må hentes i nærmeste by? Og hva med hensynet til de fødende, som i dag har Norges beste tilbud? Vil det øke bærekraften hvis flere må føde på vei til sykehuset?
Hva blir bedre?
Jeg vil også gjenta mitt tidligere spørsmål; Hvilke tjenester blir ikke utført tilfredsstillende ved dagens sykehus?
Og som vil bli så mye bedre, at det oppveier det forhold at flere tusen vil få en dårligere akuttberedskap.
Det er også blitt hevdet at det i framtida ikke vil være økonomi til å drifte to akuttsykehus. Dette er etter mitt syn en påstand som det ikke finnes et snev av dekning for å hevde. For hva er det som tilsier at vi i vårt demokratiske system vil akseptere at politikerne får nedprioritere vår helse?
Konklusjon
Heller ikke i dette tilfelle vil det være en skam å snu. Skammen vil være å overlate til et lite, tilfeldig sammensatt styre å avgjøre en så viktig sak, mens de folkevalgte sitter på gjerdet og toer sine hender, jfr. Nesna!
Det må bare ikke få skje igjen!
Gunnar Breimo