1. februar 2017 skjedde det historiske: det aller første likekjønnede paret kunne bekrefte sin kjærlighet for Guds åsyn, etter å ha ventet i over 30 år. I Nord-Norge ble Viggo Pareli Eriksen og Jonathan Eriksen fra Sandnessjøen, første par ut.
Mange tar det som en selvfølge. Men det er bare 2,5 år siden. Dessverre diskuteres fortsatt spørsmålet om likekjønnet vigsel. Selv om det neppe vil bli flertall for å omgjøre vedtaket etter dette kirkevalget (bispemøtet vil også trolig sette en effektiv stopper for et slikt forslag), er det en del som ønsker dette. Og spørsmålet diskuteres fortsatt, til dels heftig. Også den brede samlingen om vedtaket utfordres. Ved dette kirkevalget stiller Bønnelista i ni av 11 bispedømmer. Denne organisasjonen har som et av sine mål å fjerne muligheten for par av samme kjønn til å bli viet i kirken. Vi har sett det før: ingen kamper er vunnet en gang for alle. Hvis Bønnelista får stor oppslutning og Frimodig Kirke lykkes med sin kumuleringsaksjon på nominasjonskomiteens liste, vil det kunne komme inn mange motstandere av vigselsvedtaket i Kirkemøtet. Dette vil skape uro blant mange: om vigselsretten står i fare eller blir vanskeligere å bruke.
Jeg har jobbet som kirkeverge i Nesna i 9 år, før jeg begynte i jobben som leder av Alstahaug frivilligsentral. Gjennom hele mitt engasjement i Den norske kirke, har debattene i kirken vært preget av et ønske om retten til å kunne kontrollere hvem som er «god nok», hvem som passer inn og hvem som kan få bidra. Debatten har i stor grad handlet om prestetjeneste og ekteskapsinngåelse. Men jeg har også opplevd at den har forgrenet seg til alle spørsmål i kirken, fra spørsmål om ansatte i kirkens seksuelle legning til hvem som skal ha rett til en plass i kirkebenkene.
Åpen Folkekirke ble dannet for bare fem år siden. Kirkemøtet i 2016 klarte å samle ¾ av delegatene om et vedtak. Det var historisk. På forhånd var det forslag om at det skulle være én liturgi for ulikekjønnede par, og én for likekjønnede par. Det sa Åpen Folkekirke et tydelig nei til. Vi ville ikke ha noe som kunne oppleves som en A og B-løsning. Den nye liturgien måtte være for ALLE par. Men Åpen Folkekirke stemte også for at liturgien fra 2003 som bare kan benyttes av mann og kvinne, fortsatt skulle kunne brukes. Vedtaket sier at prester selv kan velge om de ønsker å vie et par av samme kjønn, men at alle par skal kunne gifte seg i alle kirker. Ingen skal bli avvist når de kommer til sin barndoms kirke for å gifte seg. Endelig var det vedtatt: Det er to teologisk begrunnede syn i Den norske kirke, og vi kan ta konsekvensen av dem begge. Åpen folkekirke har aktivt støttet at prester skal kunne velge om de vil vie og forsvart dem som er blitt kritisert for ikke å ville vie par av samme kjønn. Det var et bredt flertall i Kirkemøtet som stemte for. Også mange som mener at ekteskapet er for mann og kvinne. De fortjener takk for å bidra til at det var mulig å gå videre. Vi har alle bidratt konstruktivt til at det er mer ro i dette spørsmålet enn på mange år.
Spørsmålet om vigsel for likekjønnede par kan ikke reduseres til en sak som er avgjort og ferdig. Det er ikke bare LHBT-personer som opplever dette spørsmålet som mye større. Fortsatt hører vi fortellinger om mennesker som opplever at de ikke er gode nok for kirken, at de ikke vil bli tatt imot av Gud. Det er mange som har behov for å fortelle at etter at likekjønnede par kan gifte seg i kirken, opplever de at kirken nå er åpen også for dem. Det oppleves som et klimaskifte. Det er mange som har merket at kirken har terskler, selv om de kan være vanskelig å oppdage for dem som er innenfor. Det er alt for mange fortellinger om at kirken har gjort livet vondere for mennesker med LHBT-identitet. Kirken har fått mennesker til å føle at de ikke er bra nok for Gud. At den de er og deres kjærlighetsevne må skjules i skam. Da Kirkemøtet vedtok at ALLE par nå kan gifte se i kirken, var det en lang historie om å bli holdt utenfor som endelig fikk en løsning. Åpenhet for vigsel signaliserer åpenhet for andre grupper og minoriteter. Noe Åpen folkekirke også tar opp.
Men kirkevalget handler ikke bare om likekjønnet vigsel.
Flere steder i landet vegrer prester med LHBT-identitet seg for å søke jobb. De vet at de ikke blir tilsatt. Dette ønsker Åpen folkekirke å endre. Vi har programfestet en «helhetlig tilsettingspolitikk der søkere ikke diskvalifiseres eller diskrimineres på bakgrunn av kjønn, samlivsform, seksuell orientering, funksjonsnivå, alder eller etnisitet.» Det er behov for kirkelig trykk på arbeidet med å øke kunnskap og aksept for LHBT. Derfor har vi nedsatt et kirkelig LHBT-utvalg. som er satt i gang. Dette er det Åpen folkekirke som har gått i bresjen for og vi har forpliktet oss til å følge det opp.
I valgkampen har vi fått kritikk for å fokusere på valgordning og korrigere iscenesettelsen av nominasjonskomiteens lister som menighetens tillitsvalgte. Det har vært helt nødvendig, for det er mye misvisende som har blitt skrevet. Samtidig er det en liten del av hva vi i Åpen folkekirke står for.
Åpen folkekirkes kandidater er ikke enige om alt. Heldigvis. Men vi har faktisk samlet oss om et program vi går til valg på. Dette programmet er laget etter åpne høringer og vedtak på årsmøtet. I tillegg arrangerer vi debatter hvor vi inviterer inn folk vi er uenig med, for vi mener at vedtak blir bedre når posisjoner brynes mot hverandre. Om noen mener det er en trussel mot demokratiet, må de gjerne gjøre det. Vi mener derimot at det har vært en berikelse for Den norske kirke og gjør at mer av debatten nå foregår i det åpne rom. Det lover vi å fortsette å bidra til om vi får fornyet tillit av kirkemedlemmene.
Åpen folkekirke vil ha en kirke som ikke måler menneskers tro eller tvil, men tar imot oss som vi er. En kirke som ikke diskriminerer ved ansettelser. En kirke som forkynner Guds grensesprengende kjærlighet og lar oss få erfare at vi er elsket og gir oss mot til å elske både oss selv og andre. En kirke som taler makta midt imot når det trengs, og våger å bli upopulær. En kirke som roper nei til hatprat og kjemper for et menneskelig samfunn. En kirke som engasjerer seg i verden og som er med å bygge gode lokalsamfunn. Som bygger broer mellom mennesker og religioner og skaper større forståelse. En kirke som er en sterk og tydelig stemme i miljødebatten. En kirke som forkynner tro, håp og kjærlighet. For alle.
Kirkevalget er viktig, og i likhet med kommunevalget, er det den som stemmer som bestemmer.
Stem Åpen Folkekirke. Godt valg.
Lars Evan Lauritzen
4. kandidat Åpen Folkekirke, Sør-Hålogaland bispedømme