«Helgelandssykehusets styrevedtak 28. november er en bekreftelse på at sykehus er politikk», skriver tidligere administrerende direktør Per Martin Knutsen i et leserinnlegg nylig.
Noen vil kanskje mene at det er oppsiktsvekkende at en person som har sittet sentralt i helseforvaltningen i mer enn 10 år ikke har sett det før, men Knutsens poeng er altså at forslaget om sykehus i Rana er mer basert på faglige kriterier enn styrets vedtak om plassering i sør.
Rana har satt dagsorden
Mange har hevdet at Rana kommune og de av helseforetakets ledere som har hatt bostedsadresse i Rana har påvirket prosessen på uhederlig vis. Det tror ikke jeg.
Det Rana-miljøet har greid, er å sette dagsorden.
All oppmerksomhet har blitt rettet mot rekruttering. Den eksterne ressursgruppa ble satt sammen med dette som mål, og alle forsøk på å komme opp med andre viktige momenter er stoppet.
Aktørene fra Rana er ikke kriminelle, de har bare vært flinkere enn oss i sør.
Flyttet fra Helgeland
I likhet med Knutsen har jeg flyttet fra Helgeland. Jeg jobber nå i et sykehus med et opptaksområde på nesten 500.000 mennesker, i en byregion med mer enn 1 million innbyggere.
Og også her sliter helseforetaket med rekruttering av de samme personellgruppene som er vanskelige på Helgeland. Det samme observerer Knutsen i Bergen.
Hadde størrelsen på byen vært avgjørende ville det vært komplett umulig å rekruttere til Helgeland, dersom det fortsatt var ledige jobber i Oslo. Det er ikke slik, min opplevelse er at det ikke er så stor forskjell på situasjonen her og på Helgeland.
Det finnes ingen historisk erfaring for at det har vært lettere å rekruttere til sykehuset i Rana enn til sykehuset i Sandnessjøen. At det er flere ansatte ved sykehuset på Mo beviser ingenting, det er bare avhengig av hvordan helseforetaket har valgt å plassere arbeidsplassene.
Viktige spørsmål
Hvis vi likevel skal tro på påstanden om at antall innbyggere i byen har betydning, er det noen viktige spørsmål som burde fått mer fokus:
-Er det sånn at Mo i Rana med 19.000 mennesker (SSB; Tettsteder, folkemengde og areal, 2018) rekrutterer vesentlig bedre enn Mosjøen med 10.000 eller Sandnessjøen med 6000?
-Er denne forskjellen så stor at den oppveier ulempene med lengre og vanskeligere transportvei?
-Rettferdiggjør den at 12.000 mennesker på Sør-Helgeland skal få like lang transport til sykehus som de mest avsidesliggende kommunene i Finnmark?
-Og, ikke minst: Vil Rana være så mye bedre på rekruttering at det forsvarer å la sykehuset blir 15-20 % mindre enn det kunne vært ved plassering i sør?
Det er stor sannsynlighet for at befolkningen på Sør-Helgeland vil vende nesa sørover, og størrelse på fagmiljøene er også viktig for rekruttering.
Vekte hensyn
Det er dette som er helsepolitikk; å vekte forskjellige hensyn for å finne den løsningen som tjener befolkningen best.
Administrerende direktør hevder i styreframlegget at Mo har bedre forutsetninger for å rekruttere helsepersonell enn de andre byene, og at det veier tyngst.
Styret er ikke enige, de mener nærhet er viktigere. Å påstå at den ene fraksjonen er mer politikerstyrt enn den andre er helt urimelig.
Honnør til styret
Det er feil når Knutsen hevder at «Styret har bestilt utredning etter utredning».
Selvfølgelig er styret formelt ansvarlig når administrasjonens forslag vedtas, men nesten alle initiativ til nye utredninger, arbeidsgrupper og ekstern hjelp har kommet fra administrasjonen.
Styret burde vært mer kritiske til om forslagene de fikk seg forelagt egentlig ga svar på de spørsmålene de satt med.
Sånn sett kan styremedlemmene kritiseres, men det er ikke lett å sitte i et slikt styre. De skal ha honnør for en modig beslutning 28. november.
Mo i Rana landets 29. største by
Og til slutt: Unøyaktigheter blir ikke mer korrekte om de gjentas mange ganger.
I Statistisk sentralbyrås liste over Norges største tettsteder er Mo i Rana på 29. plass, seks plasser bak Harstad, og således Nord-Norges 4. største by.
Av de 28 tettstedene som er større enn Mo er det åtte som ikke har fullverdige sykehus.
Så; ja ranværinger, dere vil overleve selv om sykehusstrukturen endres.
Bjørn Haug