Styret i Helgelandssykehuset har besluttet at Helgeland skal ha bare ett sykehus. I Sandnessjøen. Vedtaket er utvilsom en politisk triumf for noen. I mine øyne sender det Helgelandssykehuset og Helgeland ut på en særs risikabel vei.
Hulda i rødt
Jeg fulgte med på sendinga fra styremøtet i Helgelandssykehuset. Jeg la merke til at administrerende direktør Hulda Gunnlaugsdottir var kledd i rødt, og det slo meg at hun er modig. Antakelig visste hun allerede før hun gikk inn i styrerommet at hennes anbefaling var som en rød klut for flertallet i styret.
Hennes presentasjon var en demonstrasjon av integritet. Hun hadde fått i oppdrag av styret å gjennomføre utallige utredninger, hun hadde samlet informasjon og fakta og basert sin tilrådning på den – helt sikkert kombinert med den solide ledererfaringen hun har fra langt større organisasjoner enn Helgelandssykehuset – og hun presenterte en velbegrunnet saksutredning. Hun var dømt til å tape. Fasiten var nemlig bestemt allerede i 2016.
Møtte ordførerne
I slutten av august 2016 møtte jeg, som administrerende direktør i Helgelandssykehuset, ordførerne fra Vefsn, Alstahaug, Brønnøy og Leirfjord. Daværende styreleder deltok på møtet, der ordførerne framsatte et krav om at et eventuelt nytt akuttsykehus på Helgeland måtte plasseres sør for Korgfjellet.
Dette var før utredningene var kommet i gang, og det var vanskelig å tolke det som annet enn et politisk innspill. Kravet har blitt stående gjennom hele prosessen, og det sto hele veien til mål.
Prosessen rundt sykehusstrukturen på Helgeland har pågått i årevis. Styret har bestilt utredning etter utredning. Den fremste ekspertisen har vært engasjert for å hjelpe Helgeland videre, og kostnadene har for lengst passert tosifrede millionbeløp. Det er en selsom opplevelse å se at det ikke blir tillagt vekt.
I Bergen
I dag er jeg administrerende direktør på Betanien sykehus i Bergen. Det bor nærmere 300 000 mennesker i Bergen, og vi har store utfordringer med å rekruttere nok helsepersonell. Det samme har Haukeland universitetssykehus.
Ungdommen ønsker seg til storbyene; jeg har aldri hørt Helgeland nevnt som et alternativ. Helgeland må i første rekke belage seg på sine egne. Gjennom å satse på lokale krefter, pleie dem gjennom et langt utdanningsløp og legge til rette for at de kan vende tilbake til en interessant jobb og arbeidsbetingelser som gjør det mulig å kombinere arbeid og fritid kan det være mulig å bygge opp tilstrekkelige fagmiljø også på Helgeland. Å snakke høyt om bystørrelse og rekrutteringskraft er som å helle bensin på bålet. Å ikke gjøre det er å lukke øynene for realitetene.
I rekrutteringssammenheng snakkes det det ofte om lakseeffekten. Laksen vender tilbake til elva der den ble klekket når den selv skal gyte. Den oppsøker ikke naboelva. Slik er det også med folk. Hvordan kan Helgeland ha råd til ikke å satse på det rekrutteringspotensialet som ligger i den desidert største byen, men heller satse på den desidert minste byen? Legg omegns-begrepet på toppen, og det blir nærmest uforståelig.
Hvorfor lukker man øynene for hvor Nord universitet satser på sykepleierutdanningen og hvorfor er det ikke lov å snakke om at en storflyplass kan komme til å endre fremtidsbildet på Helgeland? Sett utenfra er det enkel matematikk – man kaster bort en gylden mulighet til å motvirke en allerede negativ befolkningsutvikling. For Helgeland er utflytting og forgubbing ikke bare et fremtidsscenario, det er en negativ spiral som allerede har begynt å virke. Det vil ramme også helsetilbudet hardt.
Tankevekkende
Diskusjonen, eller snarere mangelen på diskusjon i styremøtet, var tankevekkende. For tilhørerne var det lite å henge beslutningen på. For meg var det en bekreftelse på at sykehus er politikk, og politikken har mangslungne motiver.
Kanskje hadde det vært klokt å følge anbefalingen fra en leder som var gitt oppdraget, hentet inn nasjonal spisskompetanse på alle relevante områder og brukt millioner av kroner på utredninger i stedet for å tvinge gjennom en løsning som ikke har fotfeste i annet enn bostedsadresse og politikk.
Et styremedlem sa at Helgeland trenger en «diamant som kan skinne». Slik jeg kjenner Helgeland og Helgelandssykehuset frykter jeg at diamanten fort kan bli erstattet av knapper og glansbilder.
Per Martin Knutsen