Styrevedtaket om sykehus er som et sluttspill i Champions League: Dette var kvartfinalen. Men to store kamper gjenstår, og i finalen blir det ofte ekstraomganger.
Helgelandssykehuset har levd med en slags «interimfase», for å bruke styrelederens eget begrep, siden 1997. Preget av midlertidighet gjennom alle disse årene har vært sterkt medvirkende til det tidvis elendige samarbeidsklimaet mellom avdelingene.
Mulige strukturendringer har ligget der som et mareritt gjennom årene.
I Sandnessjøen gikk man daglig, i 17 år, og så på at heisene ikke ble reparert. Da det var behov for ny MR-maskin, var det Gerd Bugge og ei aksjonsgruppe, som startet kronerulling og skaffet godt over tre millioner kroner. Da mammografimaskinen tok kvelden, troppet Bjørg Stemland opp med et millionbeløp. Inntil Hulda Gunnlaugsdottir ble sjef var det lite drahjelp å hente fra foretaksledelsen.
I et inneklima der mange ansatte ved sykehuset i Sandnessjøen har opplevd et vedvarende, generelt press fra Rana-miljøet, har man likevel jobbet målbevisst, og tatt store steg for å oppnå intern forbedring.
Det er derfor vi mener torsdagens foreløpige «seier» tilhører alle på sykehuset.
Det er de ansatte, som gjennom innsatsen i det daglige, har dannet et grunnlag for at det nå faktisk kan etableres et hovedsykehus for Helgeland, i Sandnessjøen.
Forslaget fra administrasjonen har mange gode og spennende elementer. Og ideene om moderne akuttmedisin kommer til å være med videre. Men jo mer man studerte forslaget om hovedsykehus på Mo, jo sterkere ble inntrykket av at de gamle problemene ikke vil forsvinne.
Det er ikke sikkert at sluttresultatet blir slik torsdagens vedtak. Det er ikke en gang en optimal løsning.
Men ved å plassere hovedsykehuset midt i regionen, får man et mer varig og langsiktig preg. Lagt helt i nord, ville pasientlekkasjen øke.
Og se på følgende tall (fra Menon-analysen): Med et hovedsykehus i Rana ville folk på Helgeland fått 8,18 millioner kilometer økt årlig reisevei.
Med hovedsykehus i Sandnessjøen øker reisebehovet med 3,76 millioner kilometer.
Etter vedtaket i 1997 fortelles det at man skålte og lagde kakefest i Sandnessjøen. Så skjedde det ikke noe mer. Vi forventer at Rana-miljøet nå vil mobilisere alt tilgjengelig politisk PR-artilleri.
Da gjelder det å ikke være noe dårligere. Geografien, sammen med et allerede godt sykehus, er de beste argumentene.
Og en liten bønn til slutt: Kan man nå, sør for Korgfjellet, være så snill å si «Sandnessjøen» – så skal vi ikke mase mer.