Tre timer lang direktesending på NRK2, lørdag kveld, under ledelse av Ingerid Stenvold, ble en enestående dokumentasjon på krigsdramaet nær vår grense til Russland.
Anledningen var at norske og russiske myndigheter feiret 75 år siden frigjøringen. Konge og utenriksminister takket russerne for alt de ofret i de blodige slagene som førte til at okkupasjonsmakten startet sin tilbaketrekning – et halvt år før resten av Norge ble frigjort.
Norge for øvrig fikk gjennom TV-sendingen møter med ofrene for krigen i Finnmark.
En hel landsdel ble brent, og befolkningen fikk noen få timer på å forberede flukten sørover, i de farkoster de kunne finne – med den bagasjen de kunne klare å bære med seg.
Flyktninger i vårt eget land tok seg så langt sør som til Alstahaug, og ble innlosjert i hytter og hus gjennom vinteren til freden kom sommeren 1945. De fleste tok seg nordover igjen, straks snøen brånet.
Finnmarkingene skulle hjem og bygge opp alt som var ødelagt.
16. mai i fjor svarte finnmarkingene på forslaget om å slå sammen Finnmark og Troms, ved at 87 prosent av stemmene i en folkeavstemning sa nei. I 14 av 19 kommuner var nei-flertallet over 90 prosent. «Dette endrer ingenting», var ministerens kommentar da valgresultatet var klart.
«Vi har ikke et politisk system der lokale folkeavstemninger overprøver stortingsvedtak», sa kommunalminister Monica Mæland, litt frøkenaktig.
Vedtaket om sammenslåing «var et feilgrep», sa Ap-leder Jonas Gahr Støre.
Hvis våre folkevalgte tar seg tid til å se igjen TV-bildene fra Finnmark, og legger til den historiske vekt bildene har, så bør Stortinget, enstemmig, følge finnmarkingenes vilje. Nasjonen svarer i en meningsmåling, at to av tre vil la finnmarkingene avgjøre spørsmålet om sammenslåing selv.
Et Norge som ser på Finnmark som et administrativt problem, er et land som ikke anerkjenner sin nære og mest dramatiske historie, et land som ikke lenger tåler en vinterdag.
Et land mindre verdt å bo i.