I klassikeren Don Quijote sies det at i krig og kjærlighet er alt tillatt.
På Helgeland er det full krig mellom naboer, med lite kjærlighet i sikte. Krigføringen består av en retorikk og ord der alle bruer brennes, og distriktet står i full fyr.
Dette er for så vidt forventet og forståelig.
Fornuft og folkeskikk
Det følges et oppskriftsmessig forløp i kampen om lokalisering av sykehus, men det kan synes som noen av aktørene har mistet fornuft og folkeskikk i den gode saks navn. Politikere, privatpersoner, helsepersonell med og uten leder og/eller tillitsverv samt næringsutviklere bruker en argumentasjon som oppfattes som lite gjennomtenkt og fremtidsrettet.
Pasientene skyves fremst i kampen som blir sett på som høyverdig. «Til pasientens beste», er kortet som spilles ut og trumfer alt annet, her kjempes det en nobel krig der det meste er lov.
Ord i kampen
Makkverk. Inkompetanse. Korrupsjon. Juks. Feilinformasjon. Desinformasjon. Inhabilitet. Maktarroganse. Avtalt spill. Kjøpt og betalt. Manipulering. Egoisme. Gjøkunge. Snyltere.
Dette er ord som er brukt i kampen mot prosessen som det tidligere er uttrykt tilfredshet med, helt til vektskåla tippet i feil retning. Ellers oppegående helsepersonell påtar seg en lite kledelig offer- og martyrrolle i kampen mot det onde.
Fallhøyden kan i akuttmedisinsk terminologi klassifiseres som høyenergisk. Navngitte personer anklages og stemples som forbryterske i det offentlige rom. Omdømmer knuses og mennesker med oppdrag i kraft av sin jobb stigmatiseres i en kamp som spiller på befolkningens frykt for redusert helsetilbud. I pasientens navn er det tillatt, det er tross alt krig.
Konspirasjoner
Anerkjent forskning, nasjonale fageksperter, medisinske registre og doktorgrader latterliggjøres og bagatelliseres. Konspirasjonsteoriene florerer på nett og i media, der anklager om korrupsjon og mafiavirksomhet er dagligdags.
Hotell som går konkurs, bakeri som har brent ned, kjøping av ressursgrupper, triksing med statistikk, tildeling av offentlige arbeidsplasser, sykehusøkonomi og utnevning av statssekretærer, er noen av hendelsene som har fått avanserte konspiratoriske årsaksforklaringer.
Det er nærmest ikke en negativ hendelse på Helgeland som Rana ikke står bak og har manipulert fram. Antall kilometer til og fra utkanten Mo i Rana regnes på, måles og repeteres. Skal man fra Brønnøysund til Rana må man reise i to døgn. Fra Rana til Bodø tar det to timer.
Det er en etablert sannhet at Mo i Rana skal ha alt, uansett. Alltid. Være den eneste som har. Til og med trussel om skoleskyting skal ranværingene grafse til seg. Smykker med inskripsjonen «jeg skal ikke til sykehuset i Rana» skal skaffes, man vil heller dø enn å få øyeblikkelig hjelp her.
Vise forståelse
Dette er altså nivået på diskusjonen om HSYK 2025. Det er langt fram til en avgjørelse og vi har mye mer i vente. Dette er det vi må forholde oss til. Redaktøren i Rana Blad, Marit Ulriksen, oppfordret befolkningen 4.12.18 til å stålsette seg. Det har vi gjort. Vi prøver å vende det andre kinnet til. Vise forståelse. Ikke havne i skyttergravene. Forteller hverandre at vi ikke skal synke lavt. Motivere hverandre til å stå på, jobbe godt, støtte kolleger på arbeidsplassen vår.
Men nå holder det hardt. Å bli undergravet og mistenkeliggjort gjør noe med oss, som helsearbeidere og privatpersoner. Ubehaget kjennes i kropp og hode, men vi skal stålsette oss. Igjen. For vår egen skyld. Og for pasientene.
Unni Andersen, Leonore Karstensen, Nina Henriksen
Sykepleiere, Helgelandssykehuset Mo i Rana