Et ikke uvanlig syn langs kysten i sommer-Norge: skilt med «Privat», «privat flytebrygge», eller «Vokt deg for hunden», nye plattinger eller blomsterbed – kort sagt, varierende påfunn for å hindre den lovfestede, frie ferdselen.
Men uvanlig er det heller ikke med nye byggeprosjekter i 100-metersbeltet.
På ytre Helgeland finner vi flere nye byggeprosjekter som ligger «i» flomålet – kommuner praktiserer åpenbart byggeskikk forskjellig. Ifølge Klassekampen innvilget landets kommuner i fjor 1200 av 1300 søknader om dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen.
Totalt har bebyggelsen i strandsonen økt med 20 prosent – til godt over en halv million bygninger – siden århundreskiftet. Konflikten mellom utbygging og friluftsliv er rimeligvis størst rundt Oslofjorden og på Sørlandet, men høyst merkbar en rekke steder langs hele kysten.
Rike hyttefolk og ressurssterke næringsinteresser med dyre advokater brukes gjerne som én forklaring, kanskje den mest gangbare i en sosialdemokratisk forståelsesramme.
Forklaringen handler om juridiske smutthull, men åpner også for mistanker i korrupsjonslignende retning.
En supplerende forklaring er tette bånd i små kommuner. Utbyggingssøker og saksbehandler kan være både naboer, svogere og trenere på samme guttelag og med tradisjon for vennetjenester. Da heter det ikke korrupsjon, men nettverk.
Hovedforklaringen ligger antagelig i uklarheter som oppsto da plan- og bygningsloven ble innskjerpet for drøye ti år siden. Dette har medført kommunale feiltolkninger, i den grad at byggetillatelser gjennom en årrekke ble hovedregelen.
Og fra flere hold er regjeringen blitt kritisert for ikke å ha foretatt en tilstrekkelig opprydning. Det er en kritikk som må tas på alvor. Det gjenstår nok også noe når det gjelder skillet mellom nødvendig håndheving av byggeforbudet og unødig pirk, av typen avslag på større vinduer og flytting av dør på eksisterende hyttebygg.
En fersk Ipsos-måling for paraplyorganisasjonen Norsk Friluftsliv bekrefter at prinsippet om fri adgang til sjøen, og byggefri 100-meterssone, fortsatt står sterkt i befolkningen.
Et spørsmål er om det trengs sterkere virkemidler for å sikre at det over 60 år gamle lovprinsippet holdes i hevd. Statistikken, så vel som feriefolkets møte med nye hindringer, kan tilsi en ny vurdering av forholdet mellom nasjonale retningslinjer og kommunale dispensasjoner.