Landets ordførere har fått tildelt hver sin dyre- eller planteart som de skal passe på. Lurøy er fadder for hubroen. Alstahaug skal verne om en liten uanselig sopp.
Publisert: 14.05.2008 kl. 10:14 , Endret: 14.05.2008 kl. 12:34
I dag sendte miljø- og utviklingsminister Erik Solheim et postkort til hver av landets ordførere. Hvert kort er prydet med et bilde av et dyr, en sopp eller en plante som krever oppmerksomhet fordi de er truet av utryddelse, eller kan stå i fare for å bli en truet art. Hensikten med de til sammen 430 postkortene, er å oppfordre lokalpolitikerne til å gjøre en innsats for å ta vare på mangfoldet i norsk natur.
Lurøy kommune har fått ansvaret for hubro og Hattfjelldal fjellreven. Resten av kommune på Helgeland har fått ansvaret for mer eller mindre kjente planter.
Alstahaug:
Dynejordtunge (Geoglossum cookeanum) er en liten, mørk, fingeraktig sopp som vokser i ugjødsla naturbeitemarker, særlig på sand. Soppen er sårbar for gjengroing og gjødsling i beitemarkene. Det er gjort nye funn fra Faksholmen og Blomsøya i Alstahaug, områder som også inneholder flere andre arter som står i rødlista. Dynejordtunge er vurdert som "nær truet".
Dønna:
Sumpplanten islandskarse (Rorippa islandica) forekommer i Norge bare på de ytterste øygruppene i Nordland, i kommunene Vega, Dønna og Værøy. Den er kjent fra et 20-talls forekomster, og er noe utsatt for gjengroing på grunn av opphørt utmarksbeite. Den klarer seg imidlertid bra på tangvoller og i strandsumper, men er likevel vurdert som "sterkt truet". I Dønna er den kjent fra f.eks. Burøya i Åsværet.
Herøy:
Engmarihånd (Dactylorhiza incarnata) er fortsatt en ganske vanlig orkidé i rikmyr, på kalkrike strandenger og fuktenger over store deler av landet. Planten har imidlertid gått sterkt tilbake i lavlandet sørpå på grunn av myrgrøfting og gjengroing. I Herøy er den funnet f.eks. på rikmyr på Tenna. Den er vurdert som "nær truet".
Leirfjord:
Gubbeskjegg (Alectoria sarmentosa) er en velkjent skjegglav i gammel barskog. Mye tyder på at den bare etablerer seg godt i svært gammel skog. Derfor har den blitt plassert i rødlista som ”nær truet”, dvs at den er ikke truet av utryddelse nå, men den kan bli det i framtida. Gubbeskjegg er utbredt over store deler av Norge, og har bl.a. forekomster i Leirfjord kommune.
Nesna:
Smalasal (Sorbus lancifolia) er bare kjent fra to områder i Norge; i Sogn med et ti-talls forekomster og på Helgeland med om lag fem forekomster. Arten har antakelig forsvunnet fra fem voksesteder, og noen av de gjenværende er svært små og sårbare. Planten er knyttet til rike løvskoger. Tilbakegangen kan i hovedsak tilskrives flatehogst og et intensivert jordbruk som har ryddet bort kantkratt der arten tidligere fantes. I Nesna er smalasal kjent f.eks. fra Gjesåsen på Tomma. Den vurderes nå som "sterkt truet".
Lurøy:
Hubroen (Bubo bubo) har over lang tid vist tilbakegang her i landet, og er i dag for det meste forsvunnet fra skogsstrøk i innlandet. De viktigste hekkeområdene er i dag langs kysten, fra Agder-fylkene til og med Nordland. Kraftledninger er en stor trussel mot hubroen, og også ulike slags inngrep og utbygging, bl.a. hyttebygging. I de siste årene har vindmøller kommet som en ny trusselfaktor. Hubroen er særdeles var for forstyrrelser ved reiret i hekketida, og det fører gjerne til at hekkinga blir mislykka.
Træna:
Bittersøte (Gentianella amarella) har vært utbredt over store deler av landet fra nedre Telemark til Alta. Den vokser i fjellbjørkeskog, beitemark, slåttemark og på kalkrike berg. Arten har vist tilbakegang i områder der utmarksslått og utmarksbeite har opphørt, og der dyrkinga av innmarka har blitt intensivert. Den er fortsatt ganske vanlig i seterregionen og vurderes foreløpig som "nær truet". I Træna er den kjent f.eks. fra Sandøyene.
Vevelstad:
Brun hvitkjuke (Antrodia albobrunnea) vokser på døde stokker av furu i gammel skog. Den er sårbar for skogbruk og er avhengig av stadig tilgang på død ved. Det er to funn fra Vevelstad de siste fem årene, og brun hvitkjuke er oppført som "nær truet" i rødlista.
Vega:
I Norge er vegamaure (Galium normannii) bare kjent fra Vega, på nordsida av hovedøya og på et par av småøyene mot nord. Vegamaure vokser i beitemark på kalkgrunn. Planten er i tilbakegang på grunn av redusert utmarksbeite og lavere beitetrykk med påfølgende gjengroing. Noen forekomster er også oppdyrket eller nedbygget. Vegamaure er vurdert som "nær truet".
