Bruk fornuft angående byggesøknader i strandsonen, skrev Einar Ebbesen i et leserinnlegg nylig. Det er helt i tråd med ferske signaler fra miljøvernminister Erik Solheim selv. Alle strandsonesaker skal vurderes konkret. Den ferske avgjørelsen om å si ja til bygging på Ormsøya i Alstenfjorden, synes for oss å være i tråd med disse signalene.
Publisert: 23.02.2010 kl. 13:44
Strandsonen skal ikke behandles likt over hele landet. Strandsoneloven skal ikke bety nei til folk i husan.
Forvaltningens avgjørelser er og skal være skjønnsmessige. Men vi mener det var riktig at Fylkesmannen i Nord-Trøndelag i dette tilfellet overprøvde sin kollega i Nordland, og med det fikk siste ordet.
Den konkrete saken på Ormsøya: Dønna kommune sa ja til bygging. Fylkesmannen i Nordland sa nei. Grunnmuren på det aktuelle huset står 75 meter fra strandlinjen - og er dermed i konflikt med byggeforbudet innenfor 100-metersbeltet. Fylkesmannen i Nordland mente at søkerens familiære tilknytning til stedet ikke kunne anses som en særlig grunn til å gi dispensasjon. Området det ble søkt om å bygge i, er disponert til landbruks-, natur- og fritidsformål. Bygging skal etter regelen kun tillates i direkte tilknyttet til landbruksnæringen.
Kommunen ga likevel dispensasjon. Fylkesmannen i Nordland klaget saken inn til Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Der ble Fylkesmannen i Nord-Trøndelag oppnevnt som settefylkesmann. I motsetning til i de fleste lignende saker, omgjorde settefylkesmannen den opprinnelige avgjørelsen.
I den endelige avgjørelsen ble det vektlagt at huset ville være lite synlig i terrenget, og at det neppe ville forringe naturen i området. Einar Ebbesen skriver i sitt innlegg at skulle 100-metersloven blitt fulgt slavisk, hadde det ikke bodd folk en eneste på plass på Helgelandskysten. Han har helt rett i det. Strandsone-reglementet er ikke laget for å forhindre at det er folk i husan, og hytter på øyan. På mange øyer skal det godt gjøres å komme 100 meter fra sjøen i det hele tatt.
Seniorrådgiver Marit Tofte i Miljøverndepartementet understreket dette på en plankonferanse med temaet «Strandsonen og dispensasjon i ny lov» i fjor. Hun understreket «sterkere geografisk differensiering i retningslinjene, der vernet gjøres sterkere i områder med sterk konkurranse om strandsonen». Hver avgjørelse skal være konkret, ble det presisert, med følgende tillegg fra miljøvernminister Erik Solheim:
«Man skal ikke ha den samme strandsonepolitikken i hele landet. Ingen ønsker det. Ingen ønsker at vi skal gjøre det samme i Asker og Bærum, i Nøtterøy og Tjøme, som i Lødingen eller på Loppa. Det er en differensiert strandsonepolitikk som vi legger til grunn. Det er en politikk hvor man ikke bit for bit skal bygge Norge ned uten noen form for plan».
For noen år siden ble det klart at enkelte kommuner alltid hadde gitt dispensasjon til bygging i strandsonen. Deriblant Træna. For all del: Det er viktig å diskutere kommunale avgjørelser, for de kan slett ikke sies å ha monopol på rett og galt bestandig. Men samtidig er det også viktig å ha i mente Høyesterettsdommen fra 2007, som understreker forvaltningens frie skjønn og det kommunale selvstyret. Og signalene fra departement om differensiert praktisering av strandsonelovgivningen.
