Fra i høst har alle nyutdannede lærere krav på en mentor i sine to første arbeidsår. Det synes som et fornuftig krav fra departementet.
Publisert: 06.01.2010 kl. 11:25
Det er kanskje ikke så galt at det er en utfordring å omsette teori i praksis.
Ordningen gjelder alle nyutdannede lærere, både i grunnskole og videregående. I tillegg gjelder det alle førskolelærere i barnehagen - men for dem først fra høsten 2011.
Kommunene har ansvar for å få plass en mentorordning. Hvordan dette løses, kan muligens variere fra kommune til kommune, avhengig av hvilken kompetanse man har. Samtidig vil det neppe være dumt om kommunene, som på andre områder, høster erfaringer fra hverandre og samarbeider også her. Det er betryggende at departementet virker innstilt på at det utvikles lokale, fleksible løsninger.
Mentorordningen skal gi nye lærere en trygg start i yrket, og hindre senere frafall. Lærere som ikke føler mestring i jobben, har større sjanse for å gå ut av yrket. I læreryrket er denne prosenten ganske stor, ifølge høgskolelektor Hanne Davidsen på HiNe.
Det presiseres at mentoren skal ha en større og mer omfattende rolle enn praksisveilederen har. Mentorene skal være veiledere på et dypere og mer faglig nivå. Målet er at dette skal legge til rette for refleksjon og personlig utvikling.
«Noen sier at det enkelte lærerteamet skal ta ansvar for veiledning, men faren er at det heller veiledes for den eksisterende kulturen på arbeidsplassen, enn at man løfter læreren videre opp. Det er lett å komme inn i en kultur og bli der» sier Elsa Løfsnæs, førsteamanuensis ved pedagogikkseksjonen på HiNe.
En «slik gjør vi det her»-holdning kan sitte tungt i veggene på enkelte arbeidsplasser. Det er bare bra, det, så lenge disse oppfatningene løfter personalet frem, og bidrar til å utvikle dem og få frem det beste i dem. Dersom det som sitter i veggene virker hemmende på trivsel, og dermed også utvikling, er det mindre bra.
De mest levedyktige og fremtidsrettede kulturene vil i mange tilfeller vise seg å være de som klarer å ta vare på det beste av det gamle. Samtidig som de tar opp i seg det de oppfatter som det beste av nye impulser.
«Praksissjokk» er et velkjent begrep fra flere yrkesprofesjoner. Dersom det virkelig fortoner seg som et «sjokk» for studenten å møte yrket man har studert til, kan man kanskje stille seg spørsmålet om utdanningen god og praksisrelevant nok.
På den andre siden er det kanskje ikke så galt at det er en utfordring å omsette teori i praksis. På skolebenken vil man ha muligheten til å fordype seg i ett emne over lengre tid. I arbeidslivet vil det ofte være slik at man bruker kunnskapen sin i løpet av mange kortere tidsperioder, parallelt med at man utfører andre arbeidsoppgaver. Slik kan og kanskje må (arbeids)livet være. Folk klarer det i dag. Folk klarte før. Og folk klarer det nok helt sikkert i fremtiden også.
Rendyrkede praktikere synes kanskje at teorien blir for virkelighetsfjern og - ja, teoretisk. Faglig bunnsolide teoretikere kan på den andre side ha større vanskeligheter med å tilnærme seg praktiske løsninger. Nettopp derfor synes mentorordningen som et fornuftig tilskudd til det offentliges ansvar for våre barn.
